Tre beste låter: «Frisøren i Sentrum», «Fiskesangen», «Sundre City»
Hallingen Stein Torleif Bjella var over 40 år da han i 2009 debuterte som soloartist med albumet «Heidersmenn».
Hans ærlige og selvransakende tekster fikk straks mye oppmerksomhet, og det Kjartan Kristiansen-produserte albumet ble Spellemannsnominert både til årets visealbum og årets tekstforfatter. I ettertid har Bjella vunnet Prøysenprisen, Bendiksenprisen og Edvardprisen, og tekstene hans har blitt teater.
Stein Torleif Bjella har med andre ord ti teksttunge år bak seg, og det er naturlig å håpe på et visst litterært drag også på den nyeste utgivelsen «Øvre-Ål Toneakademi».
Forlokkende
Også «Øvre-Ål Toneakademi» er, som Bjellas tre første soloplater, produsert av DumDum Boys-gitarist Kjartan Kristiansen. I åpningssporet «Sundre City» stifter vi bekjentskap med en del ulike karakterer i kjernen av Ål i Hallingdal: Sundre. En svært vellykket vokalmiksing kombinert med en stødig Django Reinhardt-takt skaper et, muligens ufrivillig, meget forlokkende bilde av den tilsynelatende søvnige bygda. En voldsomt fengende låt om det som for mang en Osloboer kan virke som et forjettet land: bygda.
På neste låt, «Ekkel Fisk», kommer virkelig DumDum Boys-innflytelsen til syne. Stein Torleif Bjella har aldri hørtes mer ut som Prepple Houmb enn på denne bluesinspirerte klagesangen om voksende apati. Til tross for smått gubbete «yeah, yeah, yeah»-koring lander også denne på beina.
«Mitt Namn er Stein» er en vakkert fortalt hyllest til fjell, vidde og natur som medisin, men likevel en av platas musikalsk svakeste spor. Et uvant kjedelig og uinteressant arrangement hjelper dessverre ikke til med å gjøre lytteren klar for sene kvelder i fjellheimen.
Dette er likevel unntaket på en plate som presenterer et hovedsakelig spennende og uforutsigbart musikalsk univers. Vi får det klassiske med visper, kontrabass og steelgitar, men også en rekke stemningsgivende innspill fra Geir Sundstøl på blant annet shankargitar, cümbüs og dobro.
Får øyne opp for bygda
To av platas høydepunkter, «Frisøren i Sentrum» og «Fiskesangen», er låter som likevel befester Bjellas posisjon som en av landets beste på å forvandle lytterens omverden til en grisgrendt, men solfylt gårdsplass. Her kan man formelig kjenne støvskyen fra grusen mens sambygdingene danser bekymringsløst.
En av Bjellas store styrker er å male bilder og fortelle historier som får deg til å lure på hva som egentlig er viktig. Er det art direction eller fiske, mon tro? Forhåpentligvis begge deler.
Man kan selvsagt forbanne seg over at det er teksthåndverk av ypperste kvalitet som må til for at byfolk skal få øynene opp for at bygda er interessantbygda er interessant, men jeg syns vi skal være takknemlige for folk som Stein Torleif Bjella som formidler et rikt indre sjeleliv fra utenfor ring 2.
Anbefalt videre:
Bokekspedisjonen stopper på Ål hos artist og låtskriver Stein Torleif Bjella.
