Det er problemer i landbruket. Det har det vært i over 10.000 år, helt siden noen galninger i Midtøsten fikk den bisarre ideen å temme ville dyr og planter og få dem til å produsere mat.
Alle i den plagede familien, i denne slektsromanen om en klan med ytterst dysfunksjonelle franske grisebønder, er skadet. Hver på sitt vis:
Den stumme sønnen, Jerome, «idioten», som har meldt seg ut av det meste, med en dyp fascinasjon for den levende naturen omkring seg, og for den vidløftige søsteren sin.
Den bipolare moren, som holder seg i senga.
Faren Serge og onkel Joel som fortvilet prøver å drive den gigantiske industrielle grisefarmen videre, ved hjelp av hardt arbeid og rause doser med sprit og tobakk.
Og patriarken sjøl, den gamle tyranniske grisebonden, Henri.
Sistnevnte har i det siste mistet interessen for fjøset og blitt besatt av jakten på en rømt råne, kalt Beistet. Et monster av en yorkshire-gris, som herjer i traktene omkring gården. En skapning som ikke så mye minner om andre griser, men mer på dyr som Den store, hvite hvalen i «Moby Dick», og «Hunden fra Baskerville» – en vandrende, gryntende slektsforbannelse.
Familien fremstår omtrent som en katalog over alle fordommer som den urbane middelklassen har mot bakstreverske bønder. Tatt i betraktning at Del Amo er overbevist veganer, kunne det være lett å avfeie denne romanen som nok en runde med anti-kjøtt-propaganda fra den kanten.
Men den går ikke, til det er romanen altfor kraftfullt velskrevet og opprørende. Ikke minst så er den tvers igjennom intenst vemmelig.
Langt fra «Markens grøde»
Fortelling på bondegården strekker seg tilbake til slutten av 1800-tallet. Del Amo unngår det fristende grepet med å holde opp en idyllisk, lykkelig fortid som så fremskrittet og industrialiseringen kommer og gjør ende på. Livet i «de gode gamle dager» er fortsatt møkkete, hardt, monotont og gjennomført ufyselig.
Ingen Edens Hage i denne verdenen, altså. Men vi kan likevel snakke om et syndefall. Det blir utgjort av første verdenskrig.
Unggutten Marcel blir sendt i krigen, som alle forventer skal vare noen uker. Etter noen år kommer han tilbake, vansiret i ansiktet. Raseriet, fyllekulene og brutaliteten som følger med de fysiske og mentale skadene han har fått i den store krigen, er det som går i arv ned igjennom generasjonene, til etterkommerne hans.
Romanen er som sagt en stilstudie i fornedring og avsky, som blir holdt oppe av det lysende, til tider profetiske språket til forfatteren.
Et rystende høydepunkt er når Del Amo søker å beskrive bestialiteten ved verdenskrigen. Noe han gjør, ikke ved å skildre nedslaktingen ved fronten, men den som foregår like bak, der hester, kyr og griser blir slaktet i hopetall, slik at soldatene skal få forsyninger med ferskt kjøtt som kan gi dem energi til å fortsette å slakte hverandre.
En veganers blikk på krigen, ja vel, men like fullt en vekker og en øyeåpner av de sjeldne.
Tilbake på farmen
Jeg har nevnt den intense, nærmest profetiske stilen til Del Amo. Men romanen hadde ikke hatt et slikt trøkk og overbevisningskraft om det ikke var for en grundig research.
Det meste av det som blir skildret er riktignok overdrevent og satt på spissen, men nok i ytterkanten av det som var praksis i svineproduksjon på 1980-tallet, som er tiåret for klimakset i denne snuskete ættesagaen.
De summariske avlivingene. Dødfødslene. Sykdommene. Kastrasjonene. Den ukritiske medisineringen. Og naturligvis den allestedsnærværende stanken.
Det fysiske forfallet i grisehuset gir seg utslag i epidemier, enda mer møkk, og griser på rømmen. Og det gjenspeiler – og forårsaker – forfallet blant menneskene som passer grisene.
Grisene er fanger uten at de aner det selv, og det samme er mennene og kvinnene på gården, som blir holdt som fanger av den samme kjøttproduksjonen, det samme fjøset. De er fanger av gården, fanger av den anstrengte økonomien. Fanger av historien, tradisjonen, slektsfølelsen, lojaliteten, vanen.
Slik kan man si at «Dyreriket» ikke bare er et rop om frittgående gris, men også en bønn om frittgående mennesker.
Leseopplevelse som setter seg
Og hva så med Beistet, den demoniske yorkshire-rånen? Er han den personifiserte ondskapen, Sør-Frankrikes egen Fluenes Herre? Eller er han nettopp personifisert, tillagt menneskelige egenskaper av grisebonden Henri, som projiserer sin egen brutalitet og ondskap inn i grisen?
Som en grisefarmer jeg kjenner pleide å uttrykke det: Grisen ligner ganske mye på folk, og det er det som er det verste med den.
Jeg vil ikke anbefale å lese denne romanen som en tilstandsrapport fra dagens svinehold, og absolutt ikke fra landbruket generelt.
Som en mørk og glitrende studie i det avskyelige, og en kritikk av menneskets forhold til naturen og til de andre dyrene, gir «Dyreriket» en formidabel leseopplevelse som sitter i kroppen. Lenge.
Hei!
Jeg heter Ola Hegdal, og leser og anmelder bøker for NRK. Gjerne krim og spenningslitteratur, eller sakprosa. Les gjerne anmeldelsen min av «Anomalien» av Hervé Le Tellier, «Du er bonde» av Kristin Auestad Danielsen eller «Natteløperen» av Karin Fossum.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
