Inni denne lagerhallen er det lekeland og badeland, en italiensk landsby under en delvis skyet himmel, det er golfbane og bowlingbane, og jeg tror faktisk til og med det er en skibakke der inne, men akkurat det fikk jeg aldri sjekket helt ut. Alt dette finnes inni en stor, grå boks som ligger på et helt alminnelig jorde. Ute kan det regne og blåse eller være stekende hett under en varm sommersol, inne i den grå boksen er det hele året jevnt behagelig, mild sommertemperatur, lett skyet over den italienske landsbyen, behagelig varme i vannet i badeland og ganske sikkert kaldt nok i skibakken.
Flott, ikke sant? Men samtidig – så utrolig kjedelig. Samme været hele året, sol som ikke gjør deg solbrent, men som heller ikke gir deg sommerfarge, vann å bade i uten brennmaneter, men også uten krabber man kan fiske, en ren og pen italiensk landsby fri for støv, men totalt blottet for sjel. Etter noen timer inni den boksen fikk jeg lyst til å si «Nei takk. Gi meg heller regn og vind, gi meg brennmaneter og støv, for den ekte sola, krabbene og sjela vil jeg heller ikke gå glipp av.»
I skaperverket finnes både det vi kan elske, og det som kan plage oss. Markjordbær som smaker søtt og veps som kan gi vonde stikk, vakre blomster som lukter godt og brennesle som svir på huden, sol som varmer og skyer som kan gjøre dagen grå. Jeg tar gjerne denne pakken med nydelig og plagsomt skaperverk heller enn en plastikktilværelse som ikke klør, ikke lukter, ikke puster, ikke lever. For det er nettopp DET som skiller skaperverket fra en uekte verden – skaperverket lever og puster. Det er i utvikling, det dør, det spirer, det visner, det vokser, det grønnes, det gulnes og det grønnes på ny.
I skapelsesberetningen i andre Mosebok leser vi at Herren Gud formet mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust inn i nesa på mennesket og mennesket ble en levende skapning. Og siden har livspust blitt blåst inn i nesa på stadig nye mennesker, pust som gjør levende.
Det fortelles senere i Mosebøkene om Gud som reddet sitt folk ved et pust fra sin nese. Folket var på flukt fra slavelivet i Egypt, men Faraos soldater tok opp jakten og snart var folket stengt mellom Sivsjøen og fienden. Ved et pust fra Guds nese tårnet vannet seg opp. Strømmene sto som en voll, dypene stivnet i havets hjerte. Fienden fulgte etter og Gud lot sin pust blåse på ny, og havet skjulte fienden. De sank som bly i det veldige vannet. Folket ble reddet gjennom vannet, ved Guds pust.
Dette folket var på vei til en ny start i det landet Gud hadde lovet dem, det hellige landet. I dag ber jeg om at Gud må la sin pust stryke mildt over dette skjøre landet. En pust av tilgivelse, tålmodighet, respekt, kjærlighet, forsoning. Gud, vi ber for alle som bor i Palestina og i Israel, vi ber om livspust, vi ber om fred.
Silje Kivle Andreassen
Musikk: Helga Johanne Størdal og Knut Størdal - «No stig vår song»