«Besvärjelse» heter den, og handler om den humpete veien som vi skal se våre barn reise seg og legge ut på. Vi kan ikke bære dem, men vi kan elske, og håpe at ordene som vi visket til dem på sengekanten da de var små, kan beskytte dem.
Jeg hører på den sangen fordi jeg forbereder konfirmasjon. Hvert år, både vår og høst, konfirmeres titusentalls ungdommer, og nær 100 i Vågsbygd hvor jeg jobber som prest. Det er noe av det fineste jeg er med på. Jeg blir bløtere i hjertet for hvert år som går når tenåringene ikler seg den slitte, hvite kappa som tusenvis av tenåringer har brukt før dem; som mora deres til og med, kan ha brukt før dem. Kappene er tynne som laken, flere av dem med revner i sømmene, men alt hva de symboliserer gjør dem til sterke rustninger å møte livet med. De sverger til troen på at de er elsket og villet, innhyller dem i fortellingen om tro, håp og kjærlighet, de gjør dem Kriste-like så ingen skal tvile på at de hører til.
Besvergelser, i ordets beste mening. Det er vakkert å se foreldrene, besteforeldrene, søsknene, -alle som er der for å feire konfirmanten sin. Presten ber for hver enkelt, men disse som følger dem, er deres bønner –fulle av drømmer, sårbarhet, og gode ønsker.
I år skal mitt eldste barn konfirmeres. Da blir det ekstra spesielt å være prest. Jeg har lovt –mange ganger -at jeg ikke skal begynne å tute når han er framme ved alteret. Og det løftet er jeg virkelig nødt til å holde. Men da må jeg ikke begynne å tenke på denne sangen.
Jeg må ikke tenke på denne fine sangen, men finne mine egne ord. Besvergelse høres på vårt språk ut som noe magisk. Som spesielle formler som fremkaller overnaturlige ting. Ja, gode, støttende ord gjør det. De fremkaller noe guddommelig. De har kraften fra skaperen i seg, som har hvisket til oss alle fra begynnelsen av: Du er dyrebar i mine øyne, aktet høyt og elsket av meg.
Nils Terje Andersen
Musikk: Oscar Danielson - «Besvärjelse»