Det er barnekor og skoleavslutninger, det er Lucia-opptog i barnehager og det er barnas forventninger gjennom adventskalendere og nedtelling til den store dagen. Er det kanskje derfor at julen tar så sterkt tak i oss - fordi det handler om barn?
Men ikke bare om barn, men også om barnet i oss voksne. Hos mange er advent og jul en tid som bringer fram minner fra egen barndom. Og det er en tid som appellerer til barnefølelsene langt inne i oss.
At julen spiller på skjøre strenger i våre indre, opplevde jeg i forrige uke da jeg var på en førjulskonsert. Det var sterkt å oppleve hvordan juletonene fikk det til å vibrere langt inne hos de aller fleste av oss som var tilstede. Bevegede øyne og lett sprukne sangstemmer vitnet om at barndommens julesanger fikk det til å dirre i vare og såre livs-strenger.
I tillegg til at mye i julen dreier seg om barn og om barnet i oss, handler julen dypest sett om Barnet,-barnet i en krybbe i en stall i Betlehem.
Det er nettopp det som er julens egentlige innhold; at Gud kom til oss i et barns skikkelse. I form av et ubeskyttet barn steg Han inn i verden for å gi håp, fred, evighet og framtid. I krybben lå det sårbare barnet, - og det var Gud selv som lå der. Utstrakte barnehender er Hans måte å møte oss på.
Salmedikter Karl Marthinussen har formulert det på en treffende måte i en av julens ukjente men nydelige salmer;
Å kunne jeg bare bli barn igjen
Når juleklokkene ringer!
Å, den som blott kunne med barnets sinn
få hilse sin Frelser kjære
Så, ring da Guds klokker, til festers fest,
VEKK BARNET TIL LIV HER INNE.
Per Anders Nordengen
Musikk: Solveig Slettahjell - "Å, kunne jeg bare bli barn igjen"