Det er bare å se seg rundt. Ekstremister har alltid fulgt i sporene av gud, og fundamentalister har alltid forsøkt å eie hellige skrifter.
Mannen, som i størst grad har formet vår forståelse av Jesu budskap, var en gang en sånn en. En ekstremist som forfulgte annerledes troende, og som var med både på å drepe og fengsle de som ikke trodde som ham. Det var Saul fra Tarsus, -bedre kjent som Paulus. Verden har sett mange sånne. Altfor mange. Men Paulus møtte heldigvis veggen. Han var på vei til Damaskus for å finne nye kjettere og vranglærere, da han brått ble slått i bakken av noe han beskriver som “et lys klarere enn solen“. Han ble både blendet og blind, og livredd ropte han til denne veggen han kolliderte med: “Hvem er du?” Og fra lyshavet hørte han en stemme som sa: “Jeg er Jesus, han som du forfølger”.
Og det er da den gamle, kloke boka gjør ende på fundamentalisten Paulus med disse ordene: “Da han åpnet øynene, så han intet“. Den selvrettferdige, skråsikre, og klarsynte Paulus åpnet øynene, og så ingen ting. Det var her det nye livet startet for mannen som bragte oss den kristne tro. Jesus, som ellers hadde det med å gi blinde synet igjen, hadde gjort ham blind. Her har du klarsynet ditt. I et lys klarere enn solen, møtte han Jesus, og så ingen ting.
Dette preger apostelen Paulus. Han fikk synet tilbake, men det var et nytt syn på Gud og seg selv. Før oppfattet han seg som hel ved, som en uklanderlig Guds tjener. Etter dette møtet skriver han dypt og realistisk om det komplekse menneskesinnet, om det gode og onde som levde sammen i hans eget hjerte. Før kunne han ta andres liv fordi han var så sikker på at han hadde rett. Nå skriver han om å se stykkevis, om å se som i et speil i en gåte. Før kjempet han mot mennesker for sin guds skyld, nå stresser han budskapet om at Gud ikke trenger vår makt, rikdom eller våpen. Før trodde han på en Gud han visste. Nå skriver han: Jeg vet på hvem jeg tror. Forskjellen er veldig stor. Resten av livet brant han for den Jesus han trodde på, men han visste hvor lite han så, og hvor lite han visste. Han visste bare på hvem han trodde. Men det, det var noe å leve på, og dø for. Den holdt han seg fast i.
Paulus ville heller tro enn å vite. For han hadde et torn i kjødet, som han kalte det: Skammen etter å ha forfulgt de som ikke trodde som ham. «Jeg er den minste av alle», skriver han et sted. Og det er han jo på mange måter fortsatt. Mange føler det treffende å kalle en som levde for 2000 år siden for gammeldags. Han preges av sin tid, men det er reform i så mye av det han skriver. Foruten mesteren selv er det han som har gitt det største bidraget til at kristentroen kan dyrkes i alle kulturer, i alle lag, uavhengig av kjønn, stand, legning eller bakgrunn.
Paulus ville ikke at vi skulle bli som han en gang var. Derfor skriver han: «Dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod..vi er.tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.» Så la oss gjøre nettopp det; søke Jesu ånd, og være hans brev i denne verden. Håndskrevne og hjertevarme brev, i en verden som har nok av trusselbrev og nettroll.
Nils Terje Andersen
Musikk: Anne Grete Preus - «Heller tro enn vite»