"Åh – ka e´vitsen med november egentlig?" Sukket og utbruddet kommer fra min datter på 16 som tikker blyanten i bordet, mens hun strever med matteoppgaver, og en naturfagsprøve som står på planen om få dager. Det er mørkt, det regner og det er vått.
Ser du tegn til liv i november? Når siste rest av sommerblomster i hagen har visnet, når løvet på bakken har blitt fargeløst og brunt, når sommerfuglen ikke lenger danser med vinden og når det enda er noen dager igjen til lyset og adventstiden.
Hvem gir meg mot i mørket, når jeg ser lite tegn til liv og tviler? Når jeg kjenner meg motløs og uten kraft? Hvem gir meg trygget når jeg er redd? Når det er mørkt, kaldt og grått?
Hvem trøster den som har dager fylt av sorg så stor, at det er umulig for en å bære alene?Hvem hører på deg, når stemmen drukner i bruset fra livet som er høyere enn det du kan fatte og forstå? I stille ro kan jeg kjenne duften av liv.
I Jesaja kan vi lese; Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja, holder deg oppe med min frelserhånd. For jeg er Herren din Gud; jeg har grepet din høyre hånd og sier til deg: Vær ikke redd! Det er jeg som hjelper deg.
Ingen kan gi meg ro som deg Gud. Du som er min Far, og elsker meg mer enn det jeg kan fatte og forstå. Du kan gi meg ro midt i min uro. Du vet om min innerste lengsel, du kjenner mine sår, min tvil og min kraftløshet. Du vet hva jeg drømmer om.
Kjære Gud, la hjerte mitt blomstre i november, la meg kjenne duften av liv, og kanskje få se en liten, vakker sommerfugl fly.
Barbro Wiig Sulebakk
Musikk: Frøydis Grorud og Trude Kristin Klæboe - "Stilla ro och nära"
