Og jeg ser at noe hadde vært viktig, jeg var blitt tiltalt. Noen ganger av teksten akkurat som den var, andre ganger kanskje mer av det ungdomslederen hadde knytta til. Og så ses spor etter de første forsøkene på å holde andakter sjøl, under kyndig veiledning av konfirmantpresten som var en god og varm støttespiller i ungdomsklubben.
Og jeg husker denne bevrende følelsen, jeg skulle prøve å si noe som kunne gi mening for andre, være gyldig i møte med livet og trua. Det var stort, ærefullt. Men blei oppmuntra av lederen som tok fram denne Jeremiateksten for at jeg skulle skjønne at noen hadde vært redde før: Herrens ord kom til meg:
«Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkeslagene satte jeg deg.» Men jeg sa: «Å, min Herre og Gud! Se, jeg kan ikke tale, jeg er for ung!»
Og da kjente jeg, at om Jeremia kunne være redd for oppgava, da kunne sannelig jeg også. Og om Jeremia klarte seg, da kunne jeg det også. Så jeg kjente meg styrka av ordet. Jeg var kjent av Gud, det var vi alle. Vi var forma, vi hadde noe å utrette i verden, noe å si. Det ga meg frimodighet. Og så jeg ser at jeg møtte den samme teksten igjen mange år etter i en internasjonal KFUK-sammenheng, i Sør-Afrika, mens apartheid enda var en realitet, og en fri Nelson Mandela var flere år fram. Da med fortsettelsen av de første versene:
Da sa Herren til meg: «Du skal ikke si: Jeg er ung! Overalt hvor jeg sender deg, skal du gå, og alt jeg befaler deg, skal du si. Vær ikke redd for dem, jeg er med og skal berge deg, sier Herren.»
Og jeg kan huske hvor utrolig sterkt og endrende det var å sitte sammen med unge kvinner fra flere land i det sørlige Afrika, på et leirsted utenfor Johannesburg og få være med i samtalen om hvordan hver og en kunne være med å gjøre slutt på apartheid. De hadde alle mulige grunner til å være redde, disse modige, unge kvinnene. Men de valgte å ikke være det, sammen.
Og apartheidregimet blei velta, og Nelson Mandela blei fri. Mange ofra mye på veien, mange unge liv var gått med for å rette opp det som koloniherrer og verdenssamfunnets unnvikenhet hadde stelt i stand. All ære til disse unge profetene, kvinner og menn, som tok til seg ordet om frihet og rettferdighet og gikk regimet i møte, i tro på en solidarisk Gud, som kjenner sine – og som gir mot.
Siv Limstrand
Musikk: Mosala Minkie Ellen - "Nevergiveup"