Lukas 18: 15-17, Markus 9: 33-35
Jesu liv og lære snur helt om på tilvante religiøse forestillinger. I dag er vi så vant til å beundre barna våre at vi ikke forstår hvor radikalt det er, det Jesus sier og gjør. En av disse fortellingene har vi kanskje hørt så ofte at vi er blitt blinde og døve for den. Den leses i kirken hver gang det er dåp og er velkjent og velbrukt:
De bar også spedbarna til Jesus for at han skulle røre ved dem. Da disiplene så det, ville de vise dem bort. Men Jesus kalte dem til seg og sa: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»
Eller hør på en annen fortelling om Jesus og barna:
De kom til Kapernaum, og da de var i hus, spurte Jesus disiplene: «Hva var det dere snakket om underveis?» Men de tidde, for på veien hadde de snakket med hverandre om hvem som var den største.
Da satte han seg ned, kalte de tolv til seg og sa til dem: «Om noen vil være den første, må han være den siste av alle og tjener for alle.» Så tok han et lite barn og stilte det midt iblant dem.
Han la armen om barnet og sa til dem: «Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som har sendt meg.»
Ganske pinlig situasjon, i grunnen. Her har disiplene gått og diskutert hvem av dem som er størst. Kanskje har de kranglet. Kanskje har de fremhevet hvem av dem som forsto Jesus best, hvem av dem som hadde mest å rose seg av, hvem som var viktigst.
For så vidt et scenario noen hver kan gjenkjenne og være fristet til å kaste seg inn i. Og vi finner det blant troende også, det finnes nok av rangering innen kirke og tros- og livssynssamfunn.
Men Jesus snur opp ned på det. Her også. Han løfter barnet frem og gjør dets tro til et forbilde. For hva kjennetegner barnets tro? Hva kjennetegner troen til det barn som bæres inn i dåpen?
Et barn kan ikke rose seg av sin dogmatiske klartenkthet eller sin plettfrie vandel. Troens vesen, sier Jesus her, er nettopp det å ikke kunne rose seg av alt man hat oppnådd eller fått til.
Troens vesen er å ikke kunne påberope seg egne fortjenester, om det handler om fromhet eller intellekt. All verdens kunnskaper og prektighet gir ingen trosmessige fortrinn. Tvert i mot, spedbarnets avhengighet og tillitsfulle mottak av kjærlighet, er forbildet. Derfor, sier Jesus, er barnet spesielt nær Guds rike.
Fordi tro er å ta i mot kjærligheten i tillit. Ikke å krangle om hvem som er størst.