Oslo Sentralstasjon er en maurtue om morgenen. Det er lett å se forskjell på dem som er på vei til Syden med store kofferter og dem som skal på samme tur som i går og dagen før der og hele uka før det og så videre bakover og framover i evighet. Pendlerne. Som meg, noen dager. De siste ti åra har jeg i flere perioder vært pendler. Denne våren tar jeg t-banen 06.58 for å rekke toget 07.34 hver tirsdag og ofte flere ganger også.
Jeg vet, og alle andre som står og venter ved spor 11 vet, at ti minutter før toget mot Lillehammer kommer, gikk R11 fra Larvik mot Eidsvoll. Når det har kjørt, kommer natt-toget fra Stavanger rullende inn i spor 12. Så kommer toget som skal til Mysen inn på spor 10. Først når det toget er på vei ut av stasjonen igjen, kommer R10 fra Drammen mot Lillehammer for å plukke opp oss som står og venter ved spor 11.
Hver dag det samme. Uke etter uke, årstid for årstid. Vi skal på jobb. Hva jobber de med, alle sammen, tenker jeg noen ganger når jeg står ved spor 11 og venter. På søndag er det Arbeidernes internasjonale kampdag, 1. mai. Da skal fanene fram, fra både små og store fagforeninger. Alle arbeidsfolk skal ut på gata.
Martin Luther var opptatt av at hver skulle finne sitt kall. Gud kalte ikke bare prester til arbeid, mente Luther, men også til alle andre yrker. Det ene var ikke mer høyverdig enn det andre, og det var ikke noe ideal at alle skulle sitte og studere skriftene på fulltid. Noen få var kalt til det, mens de fleste var kalt til andre oppgaver i samfunnet. Noen kall gir lønn, mens andre ikke gjør det. Omsorg for barn og gamle i hjemmet, for eksempel. Eller frivillig tjeneste i lokalsamfunnet ditt.
Hva forbinder du med ordet kall? Jeg forbinder det med meningsfull tjeneste. Mennesker trenger å være til nytte, og helt fra vi er små, prøver vi å finne vår plass. Vi prøver å bli flinke, vi ønsker å få ros og for de fleste ligger det naturlig å ville bidra inn i fellesskapet. Hva kan jeg gjøre? Hva vil jeg gjøre?
Det er ikke bare for å få penger inn på konto at folk står opp om morgenen og reiser ned til Oslo Sentralstasjon for å finne toget sitt. Hvis du er heldig, har du en jobb å gå til der du både får brukt evnene dine og får oppleve godt samhold på arbeidsplassen.
En sånn jobb er verdt å sitte en stund på toget for. Så det tenker jeg på, når jeg står sammen med de andre på spor 11 og venter på å se det røde toget komme ut av tunnelen for å ta oss med videre ut av byen.
Jeg er heldig som er velsignet med så flotte kollegaer, gode arbeidsforhold og et arbeid jeg trives ved. Det er sannelig verdt å takke Gud for, på en tidlig mandag morgen.
Sara Moss
Musikk: Ole Paus - "For alltid"
