Je suis Charlie – jeg er Charlie. I kjølvannet av de morderiske angrepene på redaksjonen til satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris, har mennesker verden over sagt dette, i solidaritet med dem som ble angrepet. Budskapet er tydelig: Vi skal ikke la oss presse til stillhet av dem som bruker vold mot ytringer. Riktignok er det lov å bli sint og opprørt over både ord og tegninger. Tenk deg satiriske tegninger som grovt latterliggjør jøder eller handicappede eller homofile – eller deg selv. Om vi så kanskje ville sette pris på kritikken og beundre pågangsmotet til dem som publiserte slike tegninger, ville vi samtidig føle for å ta til motmæle, sterkt og tydelig. Og noen ganger ville vi med rette kunne si at ytringene ikke burde ha vært publisert, selv om dét ønsket er – og må være – noe helt annet enn et ønske om å forby dem.
Og så er altså disse plagsomme ytringene så viktige likevel, nettopp fordi retten til å kritisere, utfordre og tenke fritt er en av bærebjelkene i et fritt samfunn. Vi må aldri glemme at ethvert samfunn som knebler sine journalister og satirikere når de ytrer det som er upassende, kan være på god vei til å kneble også din rett til å stå for det du mener. Derfor sier vi, i solidaritet, je suis Charlie, også når vi selv ikke ville ha brukt Charlie Hebdos form og uttrykk.
Hva har dette med en radioandakt å gjøre? Ganske mye. For andaktens rolle er å snakke om religiøs tro i hverdagen. Faktisk var det min plan denne uken å snakke om nettopp møtet mellom det ikke-religiøse og hverdagslige på den ene siden og det religiøse på den andre. Men jeg må få lov til å starte her, med Charlie Hebdo, denne mandags morgen, fordi enhver som snakker om religion akkurat nå, også må huske hva som skjer når religiøs ekstremisme får komme til uttrykk på verste vis.
Når de menneskene vi ofte kaller fundamentalister eller ekstremister, sprenger bomber eller kutter av hoder, sier de gjerne at de ønsker å løfte oss bort fra hverdagen og over til noe bedre og renere. De sier at de skal lede de utvalgte til det store mål – et mål som har fått mange navn i historiens løp, sekulære og religiøse: Det tredje rike, Det klasseløse samfunn, Den islamske stat, Den rene gudsstat på jorden. Navnene er mange, tragediene de samme. Disse som vi med rette kan kalle ekstremister, får det til å høres ut som om de er enda mer religiøst eller ideologisk rene enn oss andre. De setter sin agenda opp som den rake motsetningen til det de kaller det likegyldige og det hverdagslige. Slik bygges det opp et intenst hat mot den type liv de fleste av oss lever, preget av sine kompromisser og sine skuffelser, sine krangler og provokasjoner, men også av hverdagens små og store gleder.
I de ekstremes verden skal vi ikke leve i hverdagen, og vi skal ikke vente i tro og håp på frelsen. I stedet blir vi lovet frelsen her og nå, i sin rene form, for de spesielt utvalgte. Alle som ikke ser denne rene veien, er fienden og må stoppes – kanskje drepes. For de er jo ikke religiøse eller ideologiske nok… Slike tanker er livsfarlige. For de lar ikke Gud være Gud. De gjør mennesker med våpen i hånd til Gud.
Enhver som kaller seg troende, må yte motstand mot slik tenkning. Den perfekte eller rene verden skal ikke lages her på jorden. Tvert om, vi må lære oss til å godta og opphøye denne verdens hverdager. I tråd med juleevangeliet som vi leste for noen uker siden, der vi fortelles om Guds sønn som ble født i en stall, må vi minne hverandre om at det sant religiøse handler om å virkeliggjøre Guds omsorg midt i livet, gjennom kjærlighet og ydmykhet, ikke med hat og vold. Det er midt i hverdagen – endog en helt vanlig mandag – og ikke i de perfektes og renes gudsstat, at menneskeverdet og Guds vilje virkeliggjøres. På tvers av religioner og livssyn må vi i dag insistere på nettopp det.