God morgen.
Mandag 16. november. Det er ikke mye løft over den overskriften på dagen. Bare ved å nevne ordene, kan jeg formelig føle mørket som ligger over landet vårt. Tungt, kompakt, grått og vått. Og når det kjennes så ille her jeg bor, ganske langt sør i landet, må det være svart som i graven for deg som bor nord for dagslyset.
Nei, jeg er ikke mye glad i november. Men jeg kjenner noen som liker den. Jeg kjenner noen som til og med lengter etter november om sommeren. De trives bedre når den grå kappen legger seg rundt dagene, og synes det skaper en slags opplevelse av trygghet. Av å være i en kokong av godt mørke. Og så gir mørket en god pause fra det ubarmhjertige dagslyset som lyser opp alt, også det som er vondt å se.
Dessuten liker de at det tynne lyset blir mer synlig. At den blafrende, lille flammen fra et tent stearinlys på frokostbordet synes sterkere. Det ser jeg også. Det liker jeg også.
Det minner meg om noen bærende ord fra Johannes evangeliet: lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Det tynne, spinkle lyset. Det som finner vei gjennom så mørke og ødslige rom. Det som siver ut av de underlige åpningene i den sprukne leirkrukka. Det som viser vei gjennom de mørkeste gatene og de tetteste skogholt. Det lyset minner meg om Kristus selv. Han som er verden lys. Som viser vei og som selv finner vei. Inn i de skyggefulle krokene. Ned i de dypeste dalene. Inn til deg som kjenner at livet ligger i mørke.
Det finnes ikke det sted, eller den tid, eller det hjerte som ikke Guds lys når. For Kristus frykter ikke mørket, og lar seg ikke skremme av skygger. Han kommer til deg. Om november har lagt seg tungt over kropp og sjel, eller om du nå har din beste tid, beskyttet av novembers mørke, myke kappe. Kristus er hos deg.
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Johannes 1, 5.
Kari Mangrud Alvsvåg
Musikk: Sarpsborg kammerkor - "Vi tenner lys i globen vår"
