Aktoratet har nå bestemt seg for hvilken påstand de vil legge ned for Breivik, fengsel eller tvunget psykisk helsevern: – Det har vært en kontinuerlig prosess, men vi hadde de siste diskusjonene i går, sier aktor Svein Holden til NRK.

Winje: - Unngåelse kan være ubevisst, nemlig at dette er blitt en så stor del av personen at det går mer eller mindre automatisk.

Winje: - For noen i Regjeringskvartalet kan det være vanskelig å gå tilbake til arbeidet. Fordi det knyttes til stress.

Winje: - Unngåelsen kan være bevisst og selvvalgt. F.eks. "jeg går ikke på konserter mer, for der er jeg så sårbar" eller "jeg vil ikke være med i AUF mer".

Winje: - Unngåelsesadferd eller unngåelsessymptomer henger sammen med høy symptombelastning over tid.

Winje: - Vi snakker før lunsj om kraftig økt spenningstilstand. Det gjør at folk vil forsøke å unngå noe som minner om.

Winje: - Det handler om at personen forøsker å unngå situasjoner, emner, tema, personer som minner om og vekker opp sterke reaksjoner.

Winje: - Så skal vi si litt om unngåelsesadferd.

Den sakkyndige forteller at han i undersøkelsen brukte systematiske, kliniske intervjuer for å undersøke dette.

Winje: - Heller ikke hos foreldrene fant vi at angstlidelser var redusert.

Winje: - For foreldrene, både foreldre som mistet barn og foreldre til overlevende barn, fant vi PTSD hos 31 prosent, og depresjon hos 59 prosent.

Winje: - Vi har også undersøkt reaksjoner hos foreldre som mistet eller hadde overlevende barn.

Winje: - En frittflytende angst var relativt sjelden, men den endret seg heller ikke med tid.

Winje: - Depresjon fant vi hos 36 prosent.

Winje: - Vi fant forekomst av PTSD hos 31 prosent av de unge.

Winje: - Undersøkelser jeg gjorde sammen med en barnepsykiater etter Måbødal-ulykken viser at PTSD minker etter som tiden går.

Winje: - Det er noen som fluktuerer, og har symptomer som kommer og går.

Winje: - Vi fant ustabilt forløp hos 13 prosent og kroniske forløp fant vi hos 11 prosent i studien.

Winje: - I Kiellandstudien hvor Holen studerte voksne menn som arbeidet på Kielland-plattformen, kunne man se en rask bedring hos rundt 60 prosent. 15 prosent hadde langsom bedring.

Winje: - Vi deler opp i initiale reaksjoner, mer varige reaksjoner i fire uker til ett år, og langvarige reaksjoner i ett til tre år eller mer.

Han forteller at det har vært gjort ulike studier av hvor lenge reaksjoner henger i.

Winje: - Langtidsstudier er sjeldne. Professor Holen har gjort en, og jeg har gjort en. De er vanskelige å gjennomføre, men viktige.

Winje: - Da skal jeg snakke om reaksjonene, og jeg begynner med å si noe om hvor langt er lenge.

Dommeren sier de sakkyndige kan fortsette.

Aktor Engh er ikke lenger i rettssalen etter lunsj.

Som før lunsj, er det bare Tord Jordet som er til stede sammen med Breivik fra forsvarets side. Da de etterlatte vitnet i morges, var også Geir Lippestad og Vibeke Hein Bæra i rettssalen, men under de sakkyndiges vitnemål har bare Jordet vært i retten.

Dommerne kommer inn og forhandlingene fortsetter.

Breivik er tilbake igjen i rettssal 250.

Nå er aktor Svein Holden på plass i rettssalen. Før lunsj var det aktor Inga Bejer Engh som var til stede fra aktoratets side.

På storskjermene i rettssalen vises neste del av presentasjonen med overskriften "Reaksjoner".

De to sakkyndige har funnet plassene sine i vitneboksen igjen etter pausen.

Dagbladets kommentator John Olav Egeland sier til NRK i pausen at rettssaken den siste tiden har fremstått som et "norgesmesterskap i rettspykatri": - Men i dag er vi tilbake på hovedsporet i saken, som er handlingenen 22. juli, sier Egeland. Han tror aktoratet vil opprettholde sin påstand om utilregnelighet når de legger denne ned i morgen.

Bistandsadvokat Christian Lundin sier til NRK i pausen at dagens vitnemål er viktig når erstatningssummene skal fastsettes: - Det beskriver hvilke persongrupper som er rammet av dette, og skadeomfanget for hver enkelt.

Arntzen sier retten tar pause til 12.30.

Holen skal til å gå over på reaksjonene, men foreslår at man kanskje tar en pause.

Holen: - Jussen setter kanskje det utenfor, men jeg nevner nå det.

Holen: - Også de som ikke var på stedet, kan ha skyldfølelse og lide.

Holen: - Samvittigheten kan være god å ha, men den kan lure oss. Man pålegger seg ting man tenker man skulle ha gjort.

Holen: - Det kan være andre forhold, her kan jusen og psykiatrien tenke forskjellig. For de som hadde disse valgene, her kan de få følelsen av overlevelsesskyld.

Holen: - De private hjelperne, kan ha vært mer utsatt for fare.

Han sier de vil anbefale det som sakkyndige.

Holen: - I begge disse tilfellene, må man se på reaksjonskravet og gjøre en individuell vurdering.

Holen: - De kan ha kjent på frykt og gru. De kan ha tatt vanskelige valg. "Måtte snu," har vi jo hørt.

Holen: - De var vitner til groteske scener samtidig som de var i fare.

Holen: - Det samme gjelder de frivillige hjelperne, men en del av dem ble jo skutt etter. Det var trussel mot eget liv.

Holen: - Hos enkelte vil dette kunne ramme.

Holen: - Det kan være hendelser som innebærer en følelse av å ikke lykkes.

Holen: - Man kan bli minnet om ting man selv har opplevd.

Holen: - Det kan være mobiltelefonen til en som er død, som ringer, og så står det mamma på.

Holen: - Det kan være fordi den piken der, minner om min egen datter.

Holen: - Likevel er det en og annen som rammes i den myke kjerne, som rammes privat.

Holen: - Derimot ble de utsatt for groteske detaljer og bilder.

Holen: - Slik vi er orientert om det, var det ingen av dem som var utsatt for direkte fare, så stressorkriteriet er ikke oppfylt.

Are Holen tar over igjen for å snakke om de profesjonelle mannskapene, hva de ble eksponert for og hva de kan risikere i ettertid.

Winje: - Dette var for å beskrive hva postraumatiske tanker kan handle om.

Winje: - Da blir det sånn at depressive tanker fyller deg, både om nåtid og fremtid.

Winje: - Det er også mange som slutter å legge planer, fordi verden var blitt et veldig utrygt og usikkert sted.

Flere av ungdommene fra Utøya har fortalt NRK P3 Dokumentar om en spesiell humor etter det som har skjedd. Hør og les dokumentaren "Det er lov å le"

Winje: - Det kan gjelde humor og interesser.

Winje: - Det blir slik, man føler seg annerledes. Man blir en annen ungdom. Og det er ikke alltid så lett.

Winje: - Jeg fant en artikkel etter bombingen i London. Da fortalte ofrene at de følte seg så annerledes.

PTSD gir også problemer med lyder, forklarer vitnet.

Winje: - Når det ikke lenger bare er godt når noen vil legge seg inntil deg.....vi snakker om intimitet og kropper. Vi har hørt ungdommer fortelle om at de lå i fanget til hverandre. Det er klart det vil gi reaksjoner.

Winje: - Når det ikke bare er godt når noen legger seg inntil deg .Det å ligge under eller over hverandre, gir effekter av å ligge sammen med døde.

Winje: - Når sengetiden blir noe man frykter og ikke hvile og avslapning, da snakker vi om søvnproblemer.

Winje: - "Kan man opere vekk bildene som jeg har i hodet" - det er det vi kaller innvaderende tanker og bilder.

Han forteller videre om hvordan barn og ungdom kan slite med tanker.

Winje: - Vi snakker om invaderende tanker og bilder. Men i hverdagen handler det om at når rødt jordbærsyltetøy ikke lenger er det beste du vet, fordi det minner om blod, sier det noe om hva disse ungdommene bærer med seg videre.

Winje: - Man skvetter når det smeller i døra, og man bruker lang tid på å roe kroppen ned.

Winje: - PTSD handler blant annet om en kraftig økt spenningsnivå i kroppen som ikke går ned. Det gjør at man har problemer med å regulere emosjoner, man blir sinna-anspent.

Winje: - Vi snakker mye om PTSD, men for å gi et lite innblikk vil jeg nevne eksempler.

Han forteller at barn vil ta hensyn til de andre i familien.

Winje: - Det gir seg generelt utslag i skole- og fritidssituasjoner. De vil ofte skjule og fortie sine plager, de vil ta hensyn til mamma og pappa.

Han refererer videre at moren fortalte at barna slet med det de hadde opplevd.

Winje: - Moren sier da: "Jo, dette skal vi snakke om. for dette er viktig".

Winje: - De ble ikke skadet, men på vei hjem igjen, sier den ene datteren at "mamma, dette må vi glemme. Dette må vi aldri snakke om."

I gjennomgangen av hendelsene i Regjeringskvartalet vitnet en mor i retten om da hun kjørte i området med barna og bomben gikk av. Hun fortalte også om barnas reaksjoner i ettertid. – Barna mine forsto at de kunne ha blitt drept, sa hun til retten. Les mer her.

Winje: - Vi hadde en mor her som fortalte at hun kjørte med bilen inn i Regjeringskvartalet, med sine to barn i baksetet.

Winje: - Eldre barn har en større rasjonalitet. De har altså større evne til å tenke gjennom ting.

Winje: - Det er blitt mye prosenter i denne rettssaken, så jeg tenkte jeg kunne fylle på med noen av de eksemplene vi har sett i retten.

Winje: - Når man gjør meta-analyser, sammenligner forskjellige forskningsrapporter. 27 % hos ungdom 30% hos yngre barn har betydelige reaksjoner.

Winje: - Forskning fra USA viser at man fant PTSD hos 30 til 40 prosent av de unge etter ulike traumatiske tilstander.

Winje: - I USA fant man alvorlige funksjonsnedsettelser hos over 60 prosent av de som hadde vært utsatt for en traumatisk hendelse.

Winje: - Jeg skal komme tilbake til aldersforskjeller når det gjelder reaksjoner.

Winje: - Vi får ofte spørsmål om barn og unge og vokse reagerer forskjellig. Det gjør de jo, men vi bruker stort sett de samme diagnosene.

Dagfinn Winje vil nå snakke om belastning hos bar og unge. Han har jobbet med oppfølging av ofre etter ullykken i Måbødalen. Han har fulgt dem i over 20 år.

Holen: - Det kan redusere noe av familiens evne til å være støtte for hverandre.

Han forklarer at det ikke er uvanlig at konfliktene i en familie øker, og at noen går i oppløsning etter en traumatisk hendelse.

Holen: - Når noen i en familie faller bort eller blir skadet, blir alle andre medlemmer av familien berørt.

Holen: - Nå er det relativt uomtvistelig at hvis du har vært fysisk skadet, vil også dine psykiske reaksjoner bli sterkere.

Holen: - Tidligere var forskningen litt uklar på om det var en fordel eller en ulempe om man fikk en fysisk belastning.

Holen: - Det krever noe av familien når det gjelder tilsyn og oppfølging, i tillegg til det som er av emosjonell belastning.

Holen: - Også disse levde i usikkerhet og spenning.

Holen: - Ikke alle her opplevde å miste noen, men noen er pårørende til skadde, andre til uskadde.

Holen: - I denne saken, med mediadekningen og rettssaken, er det jo stadige påminnelser. Da tar det lenger tid.

Holen: - Et slikt tap blir man aldri helt ferdig med, det varer hele livet. Sorgreaksjonen som en markant ting, varer særlig ett til to år.

Det er bare forsvarer Tord Jordet som er til stede i rettssalen fra forsvarersiden nå.

Holen: - Selvfølgelig er tanter og onkler berørt, men man vil ikke uten videre inkludere dem. Med mindre de har hatt et primæransvar.

Holen: - Full sorgreaksjon får man altså der det er nærstående som er revet bort. Det gjelder også søsken.

Han sier at det slett ikke er slik i andre land.

Holen: - Og for tidlig død, altså at man dør som barn eller ung. Vi lever i et samfunn hvor vi forventer at alle personer skal ha sin fulle livslengde.

Holen: - Det kommer tilbake og tilbake. "Tenk å dø på den måten".

Han trekker fram hvordan moren til Håvard Vederhus fortalte at det kom tilbake i tankene at sønnen faktisk ble skutt.

Holen: - For etterlatte så er dette å vite at vedkommende fikk en voldsom død, det øker belastningen.

Holen: - Disse små tingene som er tilfeldigheter, får en veldig skyldkarakter hos mange og er en del av det som belaster.

Holen: - Svært mange vil tenke "hva hvis vi hadde sagt sånn og sånn".

Holen: - Et tredje moment er knyttet til ansvar og skyldfølselse.

Holen: - Det er to hovedelementer: Det er trusselen mot selv eller nærstående og tap av nærstående.

Holen: - Dessuten vil i noen grad noen av symptomene reflektere det som har hendt. Man tenker på elementer som faktisk skjedde, blikket til den som skjøt, stemmen og så videre. Slike elementer kan komme tilbake og tilbake.

Holen: - Man må regne med at de plagene man eventuelt søker erstaning for, de debuterte nokså umiddelvart etter.

Holen: - Når vi senere skal referere diagnoser, er det noen regler vi får regne med skal gjelde, nemlig at de plagene man eventuelt søker erstatning for, debuterte ganske umiddelbart etter.

Holen: - Selv om de er hendelsesutløst, vil de vel så ofte oppstå uten markante stressorer.

Holen: - Andre diagnoser kan også være aktuelle i denne sammenhengen, som ikke har et stressorkriterium.

Holen: - Noen diagnoser har stressor-kriteriet.

Den sakkyndige går videre til hvordan stressor påvirker diagnoser.

Holen: - Det øker stressfaktoren betraktelig.

Holen: - Er man vitne, for eksempel i en trusselsituasjon, i dette tilfellet til at andre blir skutt eller settes i situasjoner som er faretruende, gjør at man kan tenke: "Hva blir det neste for meg?"

Holen: - Der det er nære emosjonelle relasjoner, der vil grunnlaget for en full sorgreaksjon være til stede.

Holen: - Jo sterkere båndet er, jo sterkere vi sorgreaksjonen være.

Holen: - Den andre komponenten er det å miste, et tap.

Holen: - "Hva skjer med min eller mine?" Man befinner seg i en usikkerhet hvor fantasiene går gjennom hodet. De skaker og gjør noe med personen.

Hole: - For de pårørende er det også et element av trussel. De er i en spenningstilstand, selv om de selv er i trygghet.

Den sakkyndige forklarer at bombeangrepet i Regjeringskvartalet var så plutselig det kan bli. Skytingen på Utøya var også veldig plutselig.

Hole: - Hvis man vet om det i lang tid i forveien, kan man mobilisere.

Holen: - Jo mer plutselig en hendelse kastes på en, desto sterkere blir det.

Holen: - Denne mobiliseringen har destruktive følger på lengre sikt.

Holen: - Vi kan snakke om en komponent som er trussel, mot livet, om å bli skadet. Det mobiliserer enormt hva gjelder stress. Det er en overlevelsesmekanisme.

Holen: - Graden av den objektive hendelsen må altså ha nådd en viss terskel.

Are Holen skal ta over og snakke mer om stressorkravet.

Det gjelder også de med begrensede ressurser.

Winje: - En-forelderfamiliene har mindre ressurser til å møte post-traumatiske belastninger.

Winje: - Tilhørighet til etnisk minoritet øker gjerne reaksjonene. Det å tilhøre en majoritetsgruppe har store fordeler.

Winje: - Det er ganske rart hvordan tilværelsen kan endres av en slik hendelse. For de som er rammet er det store og betydelige endringer.

Winje forteller at omgivelsene har behov for å gå videre, mens de rammede minner en på at livet er sårbart.

Winje: - Dessverre vil omgivelsenes forståelse og aksept avta etter tid.

Winje: - Arbeidsgivers forståelse er uvurderlig i denne situasjonen.

Winje: - Omgivelsenes reaksjoner dreier seg om anerkjennelse og visshet om hjelp hvis behov.

Winje: - Vurdering av egne symptomer. "Er jeg gal", "er jeg den eneste som sørger sånn". Omgivelsenes reaksjoner, det å anerkjenne behov.

Winje sier det er menenskets måte å gjenskape en sammenheng, en slags meneing. og at det tar tid.

Winje: - Det viktig at det ikke avfeies. Noen har behov for å gå den lange veien. "hvofor løp han til høyre eller venstre" "hvorfor kom ikke politiet før".

Winje: - Vi vil prøve å skape mening, finne en forståelse, som gjør at vi kan ta dette med oss videre.

Winje: - Atribusjoner av årsaksfaktorer vil blåse opp. Hvilke ideer om årsaksforhold. Det er en ting som er vanskelig å bære, det er meningsløshet.

Han forkalrer at det derfor er så viktig å få kvalitetssikret info tidlig.

Winje: - Kanskje, kanskje...

Han sier at når man må vente er det lagt inn stor grad av fantasi og håp.

Han forteller at hvordan familien til Håvard Vederhus måtte vente før de fikk vite sikkert at sønnen var død er et godt eksempel på en slik belastning.

Winje: - Ventetid på avklaring av viktige forhold: hjelp, forsikring, dom. Jo lengre de må vente, jo større blir belastningen.

Winje: - Der spiller støtte av partner, venner, familie, stor rolle.

Winje går videre til post-traumatiske forhold. Forhold som gjelder etter hendelsen.

Winje: - At situasjonen inneholer mulighet for forvirring og passivisering, er mulig. Det har vi sett beskrivelser av.

Han sier at det også handler om å kjenne, lukte og høre.

Winje: - Er det noen du kjenner, har det en betydning.

Winje: - Mange har vært vitne til død, skade, grusomhet.

Winje: - At man ikke hadde oversikt er ikke å være forundret over.

Winje: - Det var ikke så mange andre måter å fortolke situasjonen i Regjeringskvartalet eller Utøya på, enn fare, fare, fare.

Winje: - Der det igjen alvorlighetsgraden og personenes opplevelse av den.

Den sakkyndige går videre til peri-traumatiske forhold. Peri betyr under, og slike forhold handler om hvordan det var for personen mens hendelsen pågikk.

Winje: - Arv og miljø vil være en faktor. Tidligere ubearbeidede traumer kan påvirke. Tidligere bearbeidede kan virke positivt.

Winje: - Kvinner får dobbelt så ofte diagonser. Sånn er det bare. Det er godt dokumentert.

Winje: - Pre-traumatiske forhold - det som var før hendelsen inntraff: De som tidlgere har hatt tendens til å være plaget av angst og/eller depresjon, får oftere posttraumatiske plager.

Winje: - Vi skal gå gjennom hva som kan påvirke forløpet av posttraumatiske reaksjoner.

Winje tar over.

Holen: - Hvis hendelsen er gjort forsettelig, vekker det sterkere reaksjoner enn om det er tilfelig.

Holen: - Er dette gjort av en person med forsette, er reaksjonene sterkere enn om det er noe som skjer tilfeldig.

Holen: - Så er det nærmiljøet, der du skal være for å hente deg inn igjen. Hvor affisert er det? I hvor stor grad kan det støtte deg?

Holen: - Man har emosjonelle bånd til seg selv, de som er skadet, og de som døde. Jo sterkere disse emosjonelle båndene er, jo sterkere blir reaksjonene.

Holen: - Det andre elementet er de emosjonelle bånd du har til det som bli affisert her.

Holen: - Man har i hovedsak falt ned på at hvis du er belastst over en viss terskel, er det det som er avgjørende.

Holen: - Når det gjelder stressoreksponeringen, er det mulig å si at det å oppleve å bli skutt tre ganger, er verre enn å bli skutt en gang.

Holen overtar igjen.

Winje: - Så det er et kroppslig aspekt her.

Han viser til de som svømte rundt i Tyrifjorden.

Winje: - Hendelsens fysiske og somatiske belastning spiller en rolle. Det dreier seg om skader på kropp og fysiske påkjenninger. Det ser vi hos soldater og det ser vi her.

Winje: - Var det farlig å sende barna sine til Utøya? Er det farlig å arbeide i Regjeringskvartalet? Den type ting.

Winje: - Forskningen viser også at hendelsens forutsigbarhet kan ha noe å si.

Winje: - Hvis følgene kunne vært redusert ved andres respons. Vi tenker på politi, brann, innsatspersonell.

Winje: - Så handler det om sannsynligheten for at hendelsen kunne ha vært avverget. Får man en forståelse av at i hvert fall omfanget kunne ha vært redusert, gjør det belastningen sterkere.

Han viser til at man kan se at ofrene tar vare på hverandre under hendelsen. At de har prøvd å ta litt kontroll.

Winje: - De som har klart å kontrollere, lite eller mye, de har noe å falle tilbake på.

Winje: - Vi ser at om en person har kontroll i en farlig situasjon, så blir reaksjonene mindre.

Winje: - Hendelsens kontrollerbarhet. Jo mer kontroll er person har i faresituasjonen, desto mindre bli reaksjonene.

Winje: - Hvis man kommer til det, vil det være svært mye vanskeligere å bære.

Winje: - Mennesket er et meningsskapende vesen. Derfor er slike ting et sentralt tema hele veien.

Winje: - Hendelses forhindrebarhet. Kunne dette vært forebygget?

Han sier fortellingene fra de etterlatte i dag er gode eksempler på det.

Winje: - Er det naturlige hendelser, som naturkatastrofer, er plagene mindre.

Winje: - Hendelsens årsaker spiller også inn. Plagene er størst om noen forsettlig forsøker å ramme en.

Han viser til at en familie som mister et medlem, blir endret for alltid.

Winje: - Hvis hendelsen medfører store endringer i et liv - det syns jeg vi har fått godt demonstrert her i dag.

Han sier at forskning også viser at økonomiske tap teller her.

Winje: - Videre er hendelsens betydning for en person viktig. Plagene øker hvis hendelsen medfører ugjenkallelige tap.

Winje: - Forekomsten av plager øker om hendelsne innebærer en klar døds- eller skadetrussel.

Winje: - Trussel om død eller alvorlig skade.

Winje: - Det som står sterkest frem, er hendelsens grad av trussel,

Sakkyndig Dagfinn Winje overtar, og forteller om hvilke faktorer som bidrar til PTSD.

Holen: - Hvis man legger et mildere krav til grunn, vil selvfølgelig andelen være større.

Den sakkyndige forklarer at man i senere tid har kommet til at kritieriene er litt for strenge.

Holen: - PTSD (postraumatisk stressyndrom) , har relativt spesifikke kriterier.

Den sakkyndige går videre i presentasjonen.

Holen: - Nei, dette viser mer reaksjonssiden. Graderingen på stressorelementet kommer jeg tilbake til siden.

Arntzen: - Unnskyld, men ligger det en forutsetning om stressorkrav i de prosentene?

Holen: - Dette gir oss et slags bilde. Det er ikke eksakt, men det gir en omtrentlighet om hvordan vi kan forvente at dette kan slå ut.

Han sier videre til at flere fikk posttraumiske forstyrrelser, andre fikk depresjoner og angst.

Holen: - 39 prosent får alvorlig effekt. Da er forekomsten av mentale forstyrrelser over 50 prosent.

Holen: - Det er 11 prosent som har en minimal effekt, ingen psykiatriske diagnoser. 51 prosent får en moderat effekt, og 21 prosent får alvorlig effekt.

Undersøkelsen tar utgangspunkt i 60 000 personer.

Holen: - Noen i USA har gjort en innsamling av masse data. Den sier noe om hvor mange det er som får plager av ulik grad og art.

Han sier de skal gå inn i den kunnskapen som finnes om temaet, og henviser til forskning på emnet.

Holen: - Det andre er reaksjonskravet. Det skal gjerne være dokumentert ved diagnose eller funksjonssvikt.

Holen: - For mange er det opplagt at de var i en situasjon, mer uklart for andre.

Holen: - Det er to hovedvilkår for dette med å få plager. Stressorkravet er den faresituasjon eller det tap man har vært utsatt for.

Holen: - Vi hadde en diskusjon. I erklæringen har vi brukt voldserstatning. Vi diskuterte om vi skulle bruke det ordet. Kanskje erstatning alene ville vært riktigere.

Holen forklarer noen begreper de bruker.

Winje: - De ber også om at vi redegjør for hensiktemessige behandlingstiltak, påregnelige sekundærskader og hvordan den stadige medieomtalen kan virke inn på plager.

Winje: - I tillegg bes vi om å redegjøre for reaksjonsmønstret hos barn og ungdom, og hvordan det påvirker funksjonsevnen.

Han deler opp de ulike gruppene de har sett på:
a) Personer som var i eller ved Regjeringskvartalet da bomben eksploderte.
b) Personer som var på Utøya da handlingen fant sted.
c) Personer som ga bistand/bisto i redningskasjonen både ved Regjeringskvartalet og ved Utøya.
d) Etterlatte (ved dødsfall)
e) Pårørende (etter fysisk og/eller psykisk skade)

Winje opplyser om hvordan mandatet er delt opp, deriblant om mulig prognose fremover.

De to har over flere dager sittet på en av de første radene i retten. Der har de fulgt med på forklaringer, og i pausene har de som regel hatt tett kontakt med koordinerende bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen.

Winje: - Vi har observert de skadde i retten. Og vi bygger på egen forskning og klinisk praksis.

Winje: - Vi har hatt tilgang til politiavhør av de fornærmede, men ikke av etterlatte desverre. Heller ikke av innsatsmannskaper.

Winje: - Grunnlaget for fremstillingen er at vi har gjort forskningssøk etter artikler etter spesielle oppsett.

Winje: - Ærede rett. Jeg skal gjøre rede for mandatet. Det er å redegjøre for psykiske helseplager etter angrepet. Vi har skrevet mulige plager i parantes, for vi har ikke snakket med de rammede.

Dagfinn Winje går først gjennom mandatet.

Mette Yvonne Larsen opplyser retten hvilken perm erklæringen ligger i, og understreker at den har passert Den rettsmedisinske kommisjon uten anmerkninger.

Retten henter fram papirene for den sakkyndige erklæringen som de to har skrevet.

Holen: - Vi vil foretrekke at vi kan gå gjennom presentasjonen sammenhengende først, og så ta spørsmål etterpå.

Holen: - Vi skal se på den lidelse som har manifestert seg i psyken hos oss på ulike måter.

Holen: - På en måte er dette en hendelse som har rammet hele nasjonen, enten direkte eller indirekte.

Are Holen: - Det har vært svært nyttig å ha disse to vitnene forut for oss. De dreier fokus mot de skjebnene og lidelsen hos de mange som er berørt.

De sier de kommer til å dele på presentasjonen.

Arntzen: - Jeg forstår det slik at dere har forberedt en powerpoint-presentasjon.

De oppgir personalia og avgir forsikring.

De to er psykologispesialist Dagfinn Winje fra Universitetet i Bergen og stressforsker Are Holen fra NTNU i Trondheim.

Arntzen: - Da har vi fått to nye sakkyndige på plass.

Dommerne er på plass igjen og forhandlingene fortsetter.

Breivik er kommet inn igjen i salen. Han står ved plassen sin og snakker med forsvarerne.

Aktørene kommer inn igjen i rettssalen, og en av de sakkyndige har tatt plass i vitneboksen. På storskjermene vises den første siden av en presentasjon med overskriften "Sakkyndigerklæring om mulige psykiske helseplager".

Østbø: - Jeg syns dette er en bra dokumentasjon for hvordan vårt system fungerer, alle statsmaktene.

Hallgren: - Er det annet du vil opplyse retten om?

Flere av tilhørerene nikker.

Østbø: - Vi skal ha roser i hendene, og gjerne palmeblader også. Men vi må tørre å si at vi er sinte.

Østbø: - Vi skal rasjonalisere, sykdomsforklare, alt skal passe inn i harmonimodellen. Det har gjort meg sint.

Østbø: - Jeg har av og til blitt litt sint. Den kollektive sorgen er så korrekt, men vi må tørre å si at det er ting vi ikke godtar. Vi bli forbanna, vi blir sinte.

Hallgren: - Hvordan har det vært å balansere den kollektive sorgen mot din egen sorg?

Østbø: - Det har vært det fine i en sånn gruppe, man kan snakke om det og si at "sånn har vi det, av og til".

Østbø: - Jeg leste et sånt katastrofeskrift, at det å være sint og forbanna, at det ikke skulle være lov å gi uttrykk for det. Det er en del av bildet. Det er en del av sorgen.

Breivik ser rett på vitnet, men viser ingen reaksjon på uttalelsen.

Østbø: - Ja, det er en del av sorgen å være sint.

Hallgren: - En del av sorgen?

Østbø: - Det er en del av den menneskelige natur å ha de følelsene.

Østbø: - Men det er ikke riktig å si det.. Det er ikke korrekt å si, men jeg skammer meg ikke.

Østbø: - Jeg har kjent at jeg skulle ønske han kunne brenne langsomt i helvete.

Østbø: - Jeg har kjent, særlig i starten, hat og sinne.

Østbø: - Der kan man høyt si de tankene man har og vite at andre har de samme følelsene.

Østbø: - Vi har hatt en støttegruppe på Modum bad. Det har vært god støtte for vi har felles forankring i felles opplevelser.

Hallgren: - Og så har dere hatt en støttegruppe?

Østbø: - Naboer har kommet med blomster og kake.

Han forteller at han bor på Ullern og at naboene har vært hyggelige og varme mot ham.

Østbø: - De ringer minst en gang i uken og spør hvordan det går.

Østbø: - Som jeg sier, har jeg prøvd å ta kontroll over tilværelsen. Leve normalt. Det har vært støtte fra venner og familie.

Hallgren: - Det er forståelig at du savner Tove, og at du har mange følelser rundt det. Men hva har du gjort for å leve med det?

Østbø: - Politikere, dommeren andre som representerer staten kan bevege seg fritt, uten å være redd for sin egen tryggehet.

Østbø: - Det er et slikt samfunn jeg ønsker. Det får vi heller ta den risikoen for å få ha det slik.

Breivik ser rett på vitnet.

Østbø: - Da snakket vi om hvor fint det var i samfunnet vårt, at man kunne gå fritt rundt. Jeg er glad i et sånt samfunn, da får vi heller ta den risikoen som følger ved det at man kan gå fritt rundt.

Han mener det er godt en statsråd kan gå slik som en vanlig småbarnsfar.

Østbø forteller om en gang han kjøpte juletre. Han møtte justisministeren der med barna sine.

Men han er glad Norge likevel ikke er et lukket samfunn med strenge sikkerhetstiltak.

Østbø: - Det har vært et dilemma, hvor åpen og lukket skal en by være? Det føler jeg er en politisk avgjørelse. Men intet dødsoffer er verdt det å følge et prinsipp..

Hallgren: - Det tiltalte gjorde mot Oslo, hvordan har det vært å leve med det?

Østbø: - Jeg er glad i Oslo, det er jo byen min.

Hallgren: - Hvilket forhold har du til Oslo?

Han forteller at han har bodd i Oslo i 40 år.

Østbø: - Fra Harstad.

Hallgren: - Du bor i Oslo, men hvor er du fra egentlig?

Han sier at det bildet han har av henne er et menneske med mange farger i seg.

Østbø: - Det hadde vært trist å leve med, hvis jeg hadde sagt nei til det.

Vitnet er tydelig preget av å tenke tilbake på den siste tiden sammen med kona.

Han forteller at hun foreslo at de skulle ta en vin og han sa ja til det. Han er glad de gjorde det.

Østbø: - Hun var glad i mat. I fjor, da var det sol den 21. juli. Da kom hun hjem, da hadde hun kjøpt ingredienser til maten.

Hallgren: - Du nevnte blåskjell. Var hun glad i det?

Østbø: - Hun var veldig opptatt av mennesket og levende ting, som blomster. Så når vi skulle på hytta, måtte vi alltid sette av ekstra tid, så hun kunne plukke blomster.

Østbø: - Hun var et menneske man måtte bli glad i. Det gjaldt ikke bare meg. Full av liv og morsom, glad og levde i nuet. Hun var aldri ondskapsfull. Vi hadde det morsomt.

Hallgren: - Under den seansen viste jeg et bilde av Tove og sa noen ord om henne. Men kan du beskrive henne for oss?

Østbø: - Jeg syns det var bra man fikk det oppsamlingheatet med bilder og noen ord. Det er jo det denne saken dreier seg om.

Østbø: - Det er jo det denne saken dreier seg om.

Østbø: - Det man snakker om, det var levende mennesker. Man fikk det særlig i relieff da de skadede vitet. Da ble kontrasten så stor.

Han strever med å snakke.

Østbø: - For meg ble det bare et kasus. De ble bare klinisk beskrevet med skade.

Østbø stopper opp. Han er på gråten.

Østbø: - Jeg opplevde det fint, men jeg ble litt skuffet da hvert offer ble omtalt.

Østbø: - Jeg har vært til stede da det handlet om Regjeringskvartalet, men ikke da det handlet om Utøya. Men jeg har fulgt med i media.

Han sier han ikke ville at det skulle ta for mye av hans liv.

En politibetjent skjenker et glass vann til vitnet.

Hallgren: - Hvordan har du forholdt deg til hovedforhandlingen her? Har du vært til stede?

Østbø: - For min del var det viktig å ta livet tilbake. Selvfølgelig har det vært tunge stunder, av og til er det svart. Da har det vært nyttig å være i jobb uten å "gå ned".

Hallgren: - Du har valgt å lese aviser og se på TV. Har du levd så normalt som mulig i tiden etterpå?

Østbø: - Ja, men når jeg har sagt nei, har det blitt respektert.

Hallgren: - Har du hatt noen pågang?

Østbø: - Det som har vært i media, synes jeg har vært ryddig og ordentlig. For min del, vi jeg si at media har tatt hensyn og vært veldig ordentlige.

Hallgren: - Hovedforhandlingen her begynte 16. april. Vil du si noe om perioden forut for det?

Han forteller at han har vært i jobb siden hendelsene og fram til rettssaken.

Østbø: - Det var godt med støtte fra gode kolleger, og å komme tilbake til hverdagen. Det blir en måte å fungere på.

Østbø: - Jeg tok noen dager på hytta, så begynte jeg å jobbe. Det er greit å komme seg tilbake i hverdagen.

Hallgren: - Da begravelsen var over, kom du tilbake i jobb. Hva gjorde du?

Flere av tilhørerne nikker gjenkjennende.

Østbø: - Ja, det kan du si. De var på vegne av oss i samfunnet.

Hallgren: - De var sånn sett tilfeldige ofre alle sammen?

Østbø: - De som ble drept og skadet, var ikke navngitte for gjerningsmannen. De representerte et system. De var tilfeldige ofre.

Østbø: - I media, i støtteerklæringer, symbolhandlinger med blomster og så videre. På en måte er det som alle som var drept, at det var representanter for oss alle.

Østbø: - Ja, det var folk som ikke hadde tatt kontakt på lenge, som kontaktet oss. Og så var det støtte fra samfunet generelt.

Hallgren: - Fra naboer?

Østbø: - Oppmerksomheten ble så mye mer overveldende for oss enn ofre i andre ulykker. De er sannsynligvis mye mer ensomme i sin sorg. Vi fikk mye støtte.

Han nevner oppmerksomheten og symptatien.

Østbø: - Det var som i en boble. Det var som mange ting å ta stilling til. Jeg har jo følelser i forhold til tiltalte og i forhold til egen sorg.

Hallgren: - Hvordan går uken etter 22. juli?

Han forteller at han leste aviser og så på tv og fikk med seg det som skjedde, både på Utøya og i dagene etterpå.

Han forklarer at gutten heldigvis overlevde.

Østbø: - Ja, også fordi en kollega hadde en sønn som var på Utøya.

Hallgren: - Fikk du med deg det som skjedde på Utøya?

Østbø: - Ja, jeg fulgte med.

Hallgren: - Leste du aviser disse dagene?

Østbø: - Det var mye å ta stilling til, mye å gjøre. Reaksjonen kom egentlig i ettertid, etter et par måneder etter.

Østbø: - Det var jo uvirkelig. Det var som boble. Dagene var fylt med ting som måtte gjøres. Du var i sjokk og utenfor deg selv.

Hallgren: - Hvor godt husker du disse dagene? Du sier at du skrev ned ting, men hvor godt husker du det i dag?

Østbø: - Så ringte jeg rundt og informerte alle som måtte ha beskjed. Så langt som jeg orket den dagen.

Østbø:- Ja. Da skjønte jeg hva som var skjedd.

Hallgren: - Hjem til deg?

Østbø: - Så kom det en prest på døra.

Østbø: - Ja, det var 20.20 om kvelden. Grunnen til at jeg husker tidspunktet, er at jeg har skrevet dagbok.

Hallgren: - Etter hvert fikk du beskjed... Hvordan fikk du beskjed?

Østbø: - Jeg ringte Ullevål og alle de tingene man gjør.

Østbø forteller om fortvilelse og redsel.

Han ringte til politiet og kom til en automatisk telefonsvarer. Han la igjen beskjed, men ingen ringte tilbake. Det viste seg i ettertid at den ikke fungerte.

Østbø: - Ja. Men jeg kom bare på telefonsvarer.

Hallgren: - Til henne?

Østbø: - Så begynte jeg å ringe og ringe og ringe.

Østbø: - Nei, jeg visste ingenting.

Hallgren: - Visste du da at bomben hadde gått av?

Østbø: - Jeg syklet hjem. Jeg visste ingen ting før en kollega av Tove ringte og spurte om hun hadde kommet hjem.

Østbø: - Så vet alle hva som skjedde.

Østbø: - Så valgte hun da Akersgaten.

Østbø lukker øynene mens han forteller.

Østbø: - Hun kunne enten reise over Jernbanetorget eller velge Akergaten. Det er like langt begge veier.

Østbø forteller om noen PC-problemer på jobb som gjorde at kona forlot jobben kl 15.21. En registrator viser at hun forlot lokalet på Youngstorget akkurat da.

Østbø forteller at han hadde levert sykkelen til reperasjon.

Østbø: - Vi pratet på telefonen i løpet av dagen. Hun var ute og handlet blåskjell til kvelds. Så fikk hun beskjed om at sykkelen ikke var ferdig reparert likevel, så hun måtte ta t-banen.

Østbø: - Jeg var hjemme siste dag før ferien. Den startet som en vanlig dag.

Hallgren: - Vi skal gå tilbake til 22. juli i fjor, da ditt liv ble svært forandret. Kan du si hvor du var denne dagen?

Arntzen gir ordet til bistandsadvokat Siv Hallgren.

Vitnet tar plass i vitneboksen og oppgir personalia. Dommernen ber om forsikring for at han vil snakke sant.

Østbø kommer inn. Han følges inn av en politibetjent.

Salen venter på at vitnet skal komme inn.

Østbø mistet kona Tove Åshill Knutsen i bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet. Hun jobbet i El- og IT-forbundet og gikk gjennom området da det smalt.

Arntzen: - Da kan vi få inn det første vitnet. Det er Tor Østbø.

Arntzen: - Retten er satt.

Dommerne er på plass, og rettsdagen starter.

Tiltalte snakker med sin forsvarer Vibeke Hein Bæra mens de venter på at dommerne skal komme inn.

Breivik kommer inn i salen på samme måte som han har gjort mange ganger før-

Aktor Svein Holden er ikke i rettssalen så langt i dag.

Det er flere ledige plasser i rettssal 250, men både pårørende, etterlatte og journalister er til stede.

Rettsforhandlingene i dag starter med to vitner fra familier som mistet en av sine i Regjeringskvartalet og på Utøya. Totalt ble 77 mennesker drept i terrorangrepene, og Helsedirektoratet har beregnet at flere tusen personer er direkte berørt. Se NRKs oversikt over alle ofrene for terroren.

Dagen i dag er bistandsadvokatenes dag. Det er de som har bedt om vitnene som skal snakke i sal 250 i dag.