Den første uka av rettsaken var bare såvidt begynt før vi så de første rosene bli lagt utenfor Tinghuset. Og torsdag uke 2 reiste hele folket seg i kjærlighet, samhold og sang. En sang som terroristen selv har omtalt nærmest som fiendens våpen.
På en måte svarte folket med å terrorisere Breiviks holdninger og verdier med Regnbuesangen. De kunne ha lagt til strikkende gutter og jenter med sløydverktøy, for å sitere mer av det han forakter. De kunne ha lagt til OsloLove plakater, en by han omtalte som et helvete. Ja, hele det norske samfunnet, fra Boot Boys til Fremskrittspartiet, fra samfunnsdebattanter til topp-politikere, fra undervisningssystemet til de som ikke passer inn i den tradisjonelle kjernefamilien, fra feminister til menn på pappaperm.
Omtrent alle nordmenn er på en eller annen måte del av Breiviks fiendebilde. De som får ros fra ham er terrorister, folk som bruker politisk vold, uansett ideologi, nasjonalitet og etnisitet. De er på Breiviks fanliste. Og der er han konsekvent multikulturell.
- Les også: – Det er vi som vinner
- Les også: Vil ta «Barn av regnbuen» tilbake
Det var folkets røst, ikke politikernes
Rosekoret som reiste seg på Youngstorget og munnet ut i et nytt rosehav, var ventet. Dette er folket som reagerte med kjærlighet som ryggmarksrefleks mot terroren. Ja, Breivik har rett: Dette er typisk norsk. Og det er et folk som er stolt av det typisk norske. For det er norsk kultur vi så på Youngstorget i dag. Norsk kultur som samlet folket, og oppmøtet var langt større enn i 1. mai-togene under APs og LOs faner.
Det var folkets røst, ikke politikernes. Det var folkets skrik, folkets raseri, og folkets sorg som sang "Barn av regnbuen" på Youngstorget, med et flammende ekko over hele verden. De sang for en by som ikke har latt seg bombe. En by som ikke har latt seg terrorisere. Det er det regnbuesangen ble fylt med i dag. På samme måte som Nordahl Griegs "Til Ungdommen" ble sunget med et nytt innhold like etter 22. juli. Vi tapte aldri. Det var aldri en kamp. Det var hans krig.
Da vi sist fylte gatene med kjærlighet, sist fylte gatene med roser, var vi fortsatt en nasjon i sjokk. Det er så mye Breivik har tråkket på i sin forklaring at det snart ikke er noen igjen i dette landet som ikke er rammet. Og de han roser vil selvsagt ha seg frabedt hans ros.
Idet visesangeren og kvinnen i gata reiser seg sammen, med et helt folk i ryggen, og synger en sang som så lenge, og for så mange, har vært et symbol på samhold, søker folk sammen uansett hvilken tro, politisk partitilhørighet eller etnisk bakgrunn de har. Det var folkets kor, det var kjærlighetens refleks.
- Les også: – Rosetoget typisk norsk
Patriotismen stiger
Jeg mottar kloke og ærlige tanker fra lesere om det som foregår i sal 250. Jeg er imponert over dybden og varmen og måten de betrakter sitt eget samfunn på. Det er verdt å minne om dette, at det som traff oss også vekker refleksjon og innsikt hos mange som ellers kanskje ikke hadde tenkt så mye over hvilket samfunn de lever i, og hvilke verdier det er tuftet på.
Denne gaven fra folket vil vi kunne ta med oss videre i form av omsorg og selvrespekt. Brevene jeg har fått er ikke innlegg i diskusjoner av typen ”Breivik har jo et poeng eller to”. De er er ikke en del av den polariserte debatten. Dette er brevene fra folk flest. Dette er folkets røst.
Norge blir nå forsket på, fordi det i oppgjøret med 22. juli har utspilt seg en kultivert humanisme som er sjelden i verden. Vi kan den nærmest umulige kunsten å være human i møtet med terror.
Patriotismen stiger i det norske folk. Alle slags mennesker skriver at de er stolte. Stolte over å være norske. Stolte over landet sitt. Stolte over sin humane kraft. Og det er ikke fordi de er oppdratt i et marxistisk hippie-samfunn der det ikke er lov til å bli rasende, men fordi de vet at det er større kraft i å ventilere raseriet gjennom kjærlighet. Oslo var patriotisk denne regnfylte torsdagen. Lyden av rosekoret strålte gjennom regnet som om det skulle være sollyset. Det ble en regnbue.
Oslo var patriotisk og multietnisk på en og samme tid.
Les også: Tilfellet Breivik