Hopp til innhold

Frykten for storsamfunnet

- Dårlig integrering og diskriminering har plassert rom-folket nederst på rangstigen.

Rom-folket i Oslo våren 1968

Nærmere ett hundre rom-folk kom til Oslo våren 1968. De ble tildelt plass på Gassverktomta i Oslo øst.

Foto: Børretzen, Sverre A. / Scanpix

Det sier Belinda de Leon som er prosjektleder i Selvhjelp for innvandrere og flyktninger ( SEIF ).

Gjennom prosjektet "En plass i samfunnet - også for meg" har de Leon jobbet opp mot det norske rom-miljøet i fem år og fått et unikt innblikk i en kultur som er ukjent for folk flest.

- Hvis jeg skal beskrive rom-folket med ett ord, må det bli marginalitet. Både når det gjelder skolegang og integrering, sier de Leon.

Knivslagsmål

5. april ble tre personer knivstukket i et masseslagsmål i Oslo.

Foto: Erik Engen

Den siste tiden har rom-folket fått mye oppmerksomhet etter flere voldelige sammenstøt mellom de rivaliserende Karoli og Jansen-familiene. de Leon er overrasket over voldsbruken:

- Rom tyr ikke til vold. Tradisjonen er at interne konflikter løses internt i sigøyner-domstolen. At man begynner å skyte og knivstikke hverandre er en veldig negativ utvikling.

Frykter fornorsking

Etter forsøk på tvangsassimilering og vansker med å føle seg akseptert i det norske samfunnet har rom-folket blitt en lukket - men stolt gruppe.

De aller fleste er analfabeter, og til nå har bare én kvinne fullført videregående skole. Tall fra SEIF viser at det er 62 barn med rom-bakgrunn i Oslo-skolene.

- Skepsisen til utdanning baserer seg ofte på at foreldrene frykter at barna skal bli for norske. Andre er av den oppfatning at det ikke er nødvendig med utdanning siden generasjonene før dem alltid har klart seg. Og noen ser ikke vitsen med det siden de tror de ikke vil få jobb likevel på grunn av bakgrunnen sin, forteller de Leon.

de Leon forteller at mislykkede forsøk på tvangsassimilering har bidratt til en økt frykt for å miste sin identitet.

- Romfolket har fortsatt en sterk identitet og er et en stolt folkegruppe som er opptatt av å ta vare på sin kultur og tradisjoner, forteller de Leon.

Dårlig oversikt

Det finnes lite statistikk om romfolket i Norge.

Arbeids- og integreringsdepartementet forholder seg til et tall på 500 norske rom-folk og mener disse hovedsakelig bor i Oslo, men dette tallet er usikkert. Trolig bor det «noen tusen» mennesker med rom-bakgrunn i landet. Man har heller ikke inngående kunnskap om hva slags forhold de lever under.

- Ja, noen driver med kriminalitet, men dette er ikke representativt for gruppen.

Belinda de Leon, prosjektleder SEIF.

Det er også uklart hvor mange av dem som faktisk er i jobb.

- Mitt inntrykk er at ingen av dem jobber, det skyldes dels diskriminering, men også at man ikke ser nødvendigheten av utdanning. Romfolket har en oppfatning av at de alltid vil klare seg og at det er bedre å lære opp neste generasjon fremfor å ta utdanning.

- Jeg ser at noen likevel tjener bra og har fine biler og dyre klær. Den eneste forklaringen jeg har fått er at de tjener penger på ulike "businesser", hva nå enn det måtte være. Andre vet jeg reiser rundt og selger tepper.

(Saken fortsetter under bildet)

Politiet henter rom-barn i Oslo i 1955

Politi og barnevern hentet rom-barn som bodde i telt på Nordre Åsen lille julaften 1955.

Foto: Storløkken, Aage / SCANPIX

Kjeltring-stempel

Ordet «sigøyner», som romfolket oppfatter som rasistisk, stammer trolig fra det tyske uttrykket «ziehende gauner», som betyr «reisende tyv».

- "Sigøyner" er rasistisk

de Leon bekrefter at kjeltringstempelet fortsatt henger over gruppen og at romfolket føler seg diskriminert av sine landsmenn:

- Kvinnene blir forfulgt av securitas når de er på butikken, skolebarn mobbes og familier kastes ut av leiligheter fordi folk forbinder dem med bråk og kriminalitet.
Ja, noen driver med kriminalitet, men dette er ikke representativt for gruppen, sier de Leon

- En annen myte er forestillingen om at romfolket reiser mye rundt. De færreste har økonomi til dette og er stort sett fastboende. Noen tar kanskje en svipptur til Sverige for å besøke slektninger, men stort sett foregår det meste av reisingen innen Norge.

Nederst på rangstigen

Det uavhengige rådgivingskontoret SEIF har siden 1986 jobbet med å hjelpe minoritetsgrupper til å tilpasse seg det norske samfunnet.

Organisasjonen mener norske myndigheter viser en unfallenhet overfor rom-folket.

- Sammenlignet med de andre minoritetsgruppene er romfolket nederst på rangstigen. De har ingen samlingsplass eller aktivitetshus hvor de kan møtes, feste eller sørge. Den eneste kontakten de har med det offentlige Norge er gjennom etater som trygdekontoret og sosialtjenesten, sier de Leon.

Mannsmakt

I likhet med andre minoritetsgrupper er romfolket en mannsdominert gruppe som er opptatt av å bevare gamle tradisjoner.

- Noen få røster i den yngre generasjonen står fram og ønsker å gå i en mer integrerende retning, mens den eldre garde er mer skeptiske. De som våger å stå opp mot miljøet og snakke fritt risikerer å bli utstøtt permanent eller for en kortere periode, forteller de Leon.

Men i det siste har også representanter for rom-folket selv gått ut og bedt om hjelp til å få en bedre dialog med myndighetene.

- Jeg synes det er positivt, men håper det blir mer enn bare ord denne gangen. Vi må ikke gå i samme fella som for 20 år siden da man opprettet Sigøyner-kontoret. Den gang ga man mye, men stilte ikke krav om å få noe tilbake. Det må være forpliktelser hos begge parter, mener de Leon som nå er spent på arbeids- og integreringsminister Bjarne Håkon Hanssens varslede handlingsplan for rom-folket.

AKTUELT NÅ

SISTE NYTT

Siste meldinger