Brannvesenet kom etter mer enn én time

På ei lita hippieøy i Nord-Norge står en gammel rocker og skuer ut over et tapt livsverk. Stein Olsen (65) kakker sigaretten mens regnet faller på det lange håret hans, fra himmelen. For noen dager siden var himmelen fylt med aske.

Olsen ser mot himmelen. Brilleglassene blir våte. Han rister på hodet:

– Det er tragikomisk, sier han.

Olsen er oppgitt. Oppgitt – fordi ingen ting fungerte den kvelden. Oppgitt – over kommunen. Oppgitt – over beredskapen.

Ingen døde eller ble skadet. Men denne gården var ikke noe hvilket som helst sted. Her har presten bodd. Gården har senere huset musikere, hippier og idealister fra fjern og nær. Selv dronning Sonja har vært på besøk, og blitt vist kunst.

Men kunsten finnes ikke mer. Den fikk skyss til himmelen, med gitarer og andre uerstattelige, gamle instrumenter. Nå starter arbeidet med å gjenreise det ærverdige huset.

– Ikke sjans

Brannalarmen går. Brannmannskapene løper mot garderoben. Over høyttaleren meldes Alkeveien 12. Bilforhandleren Sulland.

Denne gangen er alarmen falsk. I Tromsø rykker brannvesenet normalt ut 20 til 25 ganger i uka. Og de har et stort område å dekke. Et stort område det skal slukkes, og berge liv.

Like ved brannsjefens kontor er det et kart på veggen. Her er det teipet en stor firkant – rundt Tromsø kommune. 2500 kvadratkilometer har brannstasjonen beredskap for.

I den store firkanten er det også teipet en liten firkant. Brann- og redningssjef Øystein Solstad setter pekefingeren bestemt i den lille firkanten.

– Der, sier han.

Den lille firkanten illustrerer Kristiansand kommune, som er 250 kvadratkilometer stor.

– De er omtrent eksakt likt dimensjonert som oss. Det sier litt om perspektivet, sier Solstad.

Kristiansand og Tromsø har begge har samme krav til brannberedskap, som gjelder for tettsted fra 50.000 til 100.000 innbyggere. Blant annet at det til enhver tid – alltid – skal være minst to vaktlag på jobb. Men brannsjefen mener det likevel er forskjell på de to kommunene: avstandene.

I Nord-Norge er de ofte enorme. Også innad Tromsø kommune.

– Vi bruker nesten én og en halv time på å kjøre fra den ene enden av kommunen til den andre, under ei utrykning, sier brannsjefen.

– Mellom de mest perifere ytterpunktene av Tromsø, er avstandene enda lengre. Til sammenligning tar det 15 minutter å kjøre gjennom Kristiansand, fra ytterpunkt til ytterpunkt, sier Solstad.

Brannvesen fikk skyss

Det er oktober, og under to uker siden brannen på hippieøya Karlsøya. Kvelden var på vei å bli natt da den brøt ut. Det skjedde i et avsides hjørne – i en av kommunene i Norge hvor brannvesenet bruker lengst tid på å nå frem.

Stein Olsen husker hvordan han kjempet mot flammene, alene. Han tømmer pulverapparat etter pulverapparat, men innser det til slutt. Han taper. Med seg ut av et brennende inferno greier Stein å få med seg et maleri og en gammel Gibson-gitar. Like etter er huset overtent.

Så er det bare å stå der, i den mørke natta. Hele bygda samler seg. De ser. De føler. Stein Olsen føler bare tomhet:

– Jeg vet ikke om det var en vond følelse. Tankene var bare omkring det å se de voldsomme energiene i flammene. Jeg kan ikke si det var grusomt. Jeg kan ikke si noe som helst, forteller han.

Stein så et langt liv gå opp i røyk – og en historie. Det var på 70-tallet hippiene strømmet til Karlsøya, blant dem Stein, som bosatte seg på Karlsøy Prestegaard. Det er lenge siden presten flytta, men prestegården er i nyere tid blitt kjent for å være et kraftsenter for musikk og kunst. Og sted som var åpent for alle – ei stor mor for alternative kunstnere.

Nå knakk livsverket mer og mer ned i flammene. Samtidig, i kommunesenteret Hansnes, gjorde brannvesenet seg klar. Det er 600 øyer i kommunen, flere av dem bebodde, men brannvesenet har ikke båt. De fikk derfor skyss med ambulansebåten, over fjorden.

Da brannvesenet kom frem, etter mer enn en time, hadde de glemt en del som brukes til å koble slangen til brannpumpa. De måtte tilbake til Hansnes og hente den.

I mange år har folk på Karlsøya bedt kommunen om å få ei brannpumpe til øya, uten å få det.

– Ja. Vi har kjørt på gjennom en hel generasjon for gehør for helt vanlig infrastruktur. Det er blitt neglisjert – totalt, sier Stein.

Karlsøya ligger i Karlsøy kommune, som er Tromsøs nabokommune. Til tross for øyas navn er det bare en liten del av kommunens befolkning som bor på Karlsøya. De siste to årene har Karlsøy kommunes brannvesen i snitt brukt én time og 19 minutter, fra nødnummeret ringes til de er i jobb ved hus eller bygg.

Ordføreren i Karlsøy heter Mona Pedersen (LL). Hun er ydmyk når hun hører kritikken fra den gamle rockeren:

– Vi har nok ikke god nok beredskap i hele kommunen, så dette handler ikke bare om Karlsøya. Vi har et frivillig brannvesen, som gjør en veldig god jobb. Men vi har nok ikke sørget for at de har kompetanse nok, og vi har nok heller ikke bevilget nok penger, sier hun.

Slår ring om prestegården

– Vi har fått så mange fantastiske tilbakemeldinger, sier Berit Wind.

Hun er Stein Olsens kone, og billedkunstner. Berit er glad hun ikke var på prestegården den natta alt, blant annet kunsten hennes, gikk opp i røyk:

– Jeg liker å tenke slik at all kunsten, alle diktene og tekstene, all musikken, alt bare gikk opp med flammene, men ned dalte masse hjerter rundt omkring, i hele verden, sier Berit.

Stein og Berit har et godt nettverk med venner og bekjente. Stein er en kjent musiker, spesielt i Nord-Norge, som vokalist i kultbandet med samme navn som det nå nedbrente huset, Karlsøy Prestegaard. Bandet har holdt på i snart 40 år, og blant annet spilt på Quartfestivalen og turnert i Sovjetunionen.

Det tok ikke lang tid fra nyheten om at prestegården på Karlsøya hadde brent ned, til det ble satt i gang innsamlinger og støttekonserter i Oslo og København. Snart er det støttekonsert på Kulturhuset i Tromsø, der en rekke artister stiller opp, og Olsens eget band avslutter kvelden.

Men vil de klare å samle inn nok penger?

– 30 minutter? Glem det

I Norge rykket brannvesenet ut til 3079 bygningsbranner i 2017. Nå går landet inn i høysesongen for brann: vinteren.

Brannvesenet i Norge skiller seg fra politi og ambulanse. Når for eksempel flammene iltert slikker veggene i et hus, er innsatstiden, tiden fra brannen blir meldt til brannvesenet er i gang med å slukke, lovpålagt.

I tettsteder må brannvesenet være i arbeid innen 10 minutter. Det er et absolutt krav. Mens de utenfor tettsteder bør være i arbeid innen 30 minutter.

Men det er kun på papiret. For selv i bykommunen Tromsø er 30 minutter bare å glemme. For eksempel tar det én og en halv time å kjøre fra Tromsø sentrum til kommunens absolutte ytterpunkt, bygda Jøvik med omtrent 30 innbyggere:

– Vi kan ikke ha 30 minutter til et hus som brenner, for eksempel i Jøvik. Det er helt umulig. Vi har ikke sjans til å klare det, sier brannsjef Solstad.

I Norge bor omtrent én prosent av befolkningen på steder det ikke er mulig å nå innen 30 minutter. Det er mer enn 50.000 personer. Men det er stor forskjell på fylkene. For eksempel er Vestfold et tett befolket fylke med korte avstander.

Brannsjef Solstad mener likevel at de samme kravene, om 30 minutters innsatstid, også gjelder for Tromsø.

– Vi er ikke unntatt bestemmelsene, men hvis du ringer direktoratet og spør hva de mener om disse innsatskravene, så får du et mer nyansert svar enn at jeg skal rekke til et hus på Jøvik på 30 minutter, sier brannsjefen.

Direktoratet for samfunnssikkerhet (DSB) sier at reglene om 30 minutter står fast, også for Tromsø:

– Dette gjelder uansett om du er liten eller stor kommune, og uansett hvor du er, sier fagsjef Hans Madsen.

– Men at innsatstiden bør være 30 minutter er ikke et absolutt krav. Det vil være steder i Norge man ikke når frem innenfor denne tiden, sier han.

– Hva gjør vi?

Det har gått noen uker siden brannen på prestegården, og innsamlingsaksjonen er godt i gang.

I den lokale butikken er det møte i Karlsøya utviklingssalg. Et møte som i dag, i stor grad på grunn av brannen, handler om beredskap. Trond Flaten, som leder utviklingslaget, har ordet:

– Det som skjedde er ikke brannmannskapene sin feil. Det er et system – som har sviktet, sier han.

– Hva gjør vi, spør Flaten.

Stein Olsen har funnet seg en stol der han kan lene seg til veggen. Han tar seg en slurk av kaffen, mens Trond Flaten gjentar seg selv. Flere ganger.

– Hva gjør vi?

Lenge har folk på Karlsøya følt at de snakker for døve ører. At politikerne på Hansnes synes Karlsøya-folket bare er rare som driver med kunst og kultur. At de ikke blir hørt i viktige saker. Øyfolket sier de ikke forlanger mye når det gjelder brann. De trenger ikke en brannstasjon. Det bor tross alt bare rundt 50 mennesker på øya.

Men de vil bare ha den brannpumpa. Slik at de kan prøve å begrense en brann, og hindre at den sprer seg til nabohus, før brannvesenet kommer. De vil slippe å stå og se på at alt bare brenner ned. For til syvende og sist handler det om liv. At folk på øya må kunne føle seg trygge.

Utviklingslaget blir enige. Om halvannen uke drar de til Hansnes der kommunestyret har møte. De skal si hva de mener.

11 dager senere ankommer morgenferga Hansnes. Kultureliten fra Karlsøya vandrer ut av den, idet politikerne er i ferd med å sette seg i kommunestyresalen. Øyfolket har avtalt fem minutter taletid. Fem minutter til å protestere. Blant annet for å få mer ansvar for sin egen beredskap.

– På eget ansvar

Brannsjefen ved kartet med den store og den lille firkanten, ønsker nettopp det. At innbyggere i utkanten selv tar ansvar for beredskap.

I Tromsø er det 11 depot med utstyr som betjenes av frivillige. Det er 239 slike i Norge. De frivillige kan rulle ut en slange og starte utvendig slukking, mens de venter på brannvesenet. men den viktigste oppgaven er dunke på dørene og berge liv. Redde, varsle, slokke. I den rekkefølgen.

Men brannsjefen sier det er vanskelig å holde på de frivillige. Blant annet fordi folk i bygdene blir for gamle.

– Det er en utfordring. Uten tvil. Jeg tror vi må se på det samfunnet mer og mer går mot. At innbyggerne må ta mer og mer ansvar for eget liv, sier Solstad.

Han ønsker å legge ned to depot i Tromsø.

– Man ser at kommunene har større og større oppgaver, mindre og mindre penger å rutte med. Man forventer at stat og kommune skal følge deg fra vugge til grav, men slik tror jeg ikke fremtiden vil være, sier han.

Solstad sier han gjerne skulle satt opp beredskap på hvert nes, men det har ikke brannvesenet penger til. Derfor mener han at folk i norske bygder, gjennom bygdelagene, må ta ansvar for å sikre seg selv, og søke tilskudd til det fra det offentlige. For å sikre seg selv, i alle fall til et brannkorps er på plass.

– Om man trenger en pumpe, utstyr eller en bil, men at de selv tar initiativet til å ivareta sikkerheten i egen bygd. Det tror jeg det blir mer og mer av, nettopp på grunn av at man mangler penger, sier Solstad.

Protest

– Vi finner oss ganske enkelt ikke i å bli oversett. Om ikke noe skjer på Karlsøya, er dette bare begynnelsen, sier Trond Flaten.

Han er på talerstolen. På rådhuset på Hansnes holder han for en, bokstavelig talt, flammende tale til kommunestyret. Øyfolket på Karlsøya har flere krav. Blant annet vil de ha mer utstyr i tilfelle brann. Slik brannsjefen i Tromsø vil ha det.

Prestegården hadde trolig uansett ikke latt seg redde, men innbyggerne er likevel oppgitt. hadde vinden blåst litt annerledes den dagen kunne mange, mange flere hus brent ned, mener de.

Det handler om trygghet og sikkerhet – i fremtiden.

Etter møtet fyrer Stein Olsen seg en sigarett utenfor rådhuset:

– Folk som bor i utkanten må i størst mulig grad være utstyrt slik at man kan gå inn selv og behandle branner. Alle småbygder bør ha hjertestarter, og ha en beredskap som kan tre i kraft, for eksempel ei brannpumpe, sier han.

Stein synes det var artig å oppleve et kommunestyremøte. Han tror politikerne, i alle fall noen av dem, lyttet.

Samme dag er en plan for brannvern oppe i kommunestyret. Men ordføreren, Mona Pedersen, lover ingen ting.

– En plan er bare en plan, med masse ord, inntil det blir bevilget penger. Rådmannens budsjettforslag vil bli presentert om ikke lang tid. Nå den kommer opp, må vi se på den, på lik linje med andre ting, sier hun.

Brannen på Karlsøy Prestegaard startet i pipa. Pipa hadde ikke vært feiet av feieren på mange år – for mange år. Dette er det kommunen som skal gjøre. Stein Olsen har sett feieren komme til øya i hvite klær, og forlate i like hvite klær, fordi stigen på taket ikke var godkjent. Utviklingslaget mener kommunen må bli flinkere å informere om forskrifter, men kommunen peker på at dette ikke bare er deres ansvar.

Karlsøy kommune sier at forebygging er noe både eier av huset og kommunen er med på å ha ansvar for. De sier videre brannen på prestegården kan ha en sammenheng med at pipa ikke var trygg, og evaluerer nå saken.

– Må ikke skje noe

Det er kommunene som har ansvar for brannberedskapen. Direktoratet, DSB, sier at omtrent 95 prosent av den norske befolkningen nås med en innsatstid på omtrent 10 minutter. Det betyr at det er omtrent 250.000 man ikke når like fort.

Og så har man den ene prosenten, de 50.000 nevnt lenger opp i artikkelen, de man ikke når på 30 minutter. Fagsjefen, Hans Madsen, viser til at de lovfestede innsatstidene for de minst sentrale stedene i Norge, på 30 minutter, kun er «bør-krav», ikke skal-krav.

Madsen sier han gjerne skulle sett et krav om at brannvesenet skal være på plass innen en halv time, i alle utkanter, men at det ikke er mulig:

– Den nordligste landsdelen har helt andre geografiske utfordringer og avstander enn Østlandet. Det er et moment kommunene i Nord-Norge må ta hensyn til når de skal vurdere sin beredskap, sier han.

For brannsjefen i Tromsø er alt et spørsmål om penger, også i fremtiden. Hvert år går han i underskudd.

Øystein Solstad tenker på brannen i Trondheim sentrum i 2002, som var den verste brannen i byen på 100 år. Etter hendelsen ble det gitt 600 millioner, og bygd fire nye stasjoner:

– Man må ikke komme dit at det må skje noe før vi får bevilget de pengene man har behov for, sier han.

Nåtidens skvalder

Et lokale fullt av mennesker fylles med røyk. Røyken blir tettere og tettere, men ingen reagerer. Det har gått en og en halv uke siden øyfolket på Karlsøy oppgitt troppet opp på kommunestyremøtet.

Grunnen til at ingen i lokalet reagerer på røyken denne kvelden, er at den kommer fra røykmaskiner. Det er første fredag i november, og tid for konsert. Folk strømmer til KulturHuset i Tromsø, og støttekonserten for Karlsøy Prestegaard. Den andre i rekken. For å samle inn penger til å gjenreise huset.

Stein og Berit har funnet seg et rundbord, nærmest scenen. De deler ei flaske vin, og smiler:

– Det er så mye positivitet her. Jeg føler meg overveldet. Jeg får klemmer. Det er sjelden jeg har blitt klemt så mye som ... hehe, i dag, sier Stein.

Kvelden er som en stille elv, mener han. Den har startet rolig med akustisk musikk. Så renner elva renner fortere og fortere. Til slutt går den over stupet.

– Og da er vi på scenen.

Fem timer senere. Bandet Karlsøy Prestegaard går svette av scenen til stående ovasjoner. Musikken deres, som alltid, har hatt en krass politisk brodd. Karlsøy Prestegaard er et band med søkelys på den bestående politiske makta.

Olsen kaller bandet sitt nåtidens skvalder. Før i tiden kom protestene overfor hoffet, nå er det til publikum. Vanlige folk.

– I kveld rettet vi søkelyset på unnfallenheten i kommunene og overalt i det offentlige, som ikke tar inn over seg hva de egentlig er satt til å gjøre. De er satt til å gjøre det beste for innbyggerne, men det gjør de ikke, sier Olsen.

– De tror de er tøffinger, men vi er tøffere.

Trygghet

Tre uker etter konserten er endelig mye falt på plass på Karlsøya. De har fått en ny vei, og feieren har vært på besøk og gjort unna pipene. Noen har fått fyringsforbud.

På telefon humrer Stein Olsen. Slik han så ofte gjør:

– De tok pipene, endelig, og trengte ikke engang rulletrapp opp til taket. Ha-ha!

Men for gjestegården gjenstår ennå mye før den er gjenreist. Bygget var bare delvis forsikret, og Stein og Berit er derfor avhengig av støtten.

– Vi har i alle fall over hundre tusen kroner, og vi får meldinger fra snekkere som vil stille opp for å gjenreise prestegården, forteller Stein.

Men en brannpumpe til Karlsøya ligger ikke inne i kommunens budsjett som skal bli vedtatt i desember. Det positive er at øyriket omsider kan få en egen brannbåt, etter en anbefaling fra brannsjefen i Tromsø og Karlsøy.

Stein tror folk, også i fremtiden, vil bo på Karlsøya – men:

– Vi må være trygg for å kunne leve her.